22. jan
 
Barnebursdag i Prøysen - med alle rettigheter
Signert. MarenFuchsia Celius-Blix skriver om avhengighet: Jeg var rett og slett hekta på Alf Prøysen.

Publisert: 11.jan.2018 13:03
Oppdatert: 12.jan.2018 07:43

Det er alltid skjebnesvangert når noen havner på kjøret i ung alder. Men for meg var det kanskje uunngåelig. I likhet med svært mange andre, opplevde jeg fra barnsben av passiv bruk både hjemme og i verden utenfor, og i skolealder begynte jeg selv å eksperimentere. I tjueårene var avhengigheten et faktum: Jeg var rett og slett hekta på Alf Prøysen.

Fra hans allestedsnærværende diktning for barn, gikk jeg over til stadig hardere saker. Dørstokken heme og Trost i taklampa ble fortært raskere enn du kan si «Sirkus Mikkelikski», og flerfoldige netter ble tilbragt krokbøyd over tastaturet mens jeg gravde meg stadig lenger ned i YouTubes irrganger og NRKs rikholdige webarkiv for å se Kanutten og Romeo Clive, Visestund med Alf Prøysen, og hver eneste lille gjesteopptreden eller Prøysen-relaterte innslag fra gammel, kornete lokal-TV jeg kunne finne.

Og før Jan Erik Vold sørget for at lørdagsstubbene ble utgitt i samlet form, handlet det om å tigge til seg og skrape sammen alle de man kunne oppdrive, med de midlene man hadde til rådighet. Og når det uleste og uhørte Prøysen-materialet begynte å minke, måtte jeg – som mange avhengige – finne nye måter å innta stoffet. Jeg kastet meg over biografier og analyser. Fjæstad, Imerslund, Røsbak og Ekern ble mine nye ledestjerner.

Omsider, når selv dét lageret begynte å tømmes, oppsøkte jeg i desperasjon enda hardere miljøer – denne gang i Oslo. Med jevne mellomrom kan du finne meg innerst på Nasjonalbibliotekets spesiallesesal, begravet bak en stabel av Prøysens notatbøker, manuskripter og brevsamlinger – gjerne litt fraværende og snufsete, der jeg sitter og grubler over den grove urettferden universet har ytt meg ved å ha sendt meg til jorden om lag 30 år for sent til å oppleve ham i levende live.

Så, i 2017, begynte jeg også selv å lange. Jeg vedgår lenge å ha utøvet et visst press overfor venner og kjente, men fjoråret brakte med seg mitt første offentlige skribleri om Prøysen i Morgenbladet, og jeg ble - til min store ære - invitert til Bergen Offentlige Biblioteks 100-årsjubileum for å delta i en samtale sammen med en annen storforbruker av Prøysen - litteraturanmelder Bjørn Ivar Fyksen - om klasseperspektivet i Alf Prøysens diktning.

Så, da fødselsdagen min 1. januar begynte å nærme seg, anså jeg det for behørig å markere dagen i Prøysens ånd. Og til min helhjertede glede, har Prøysenhuset på Rudshøgda aldri satt en øvre aldersgrense for hvem som kan benytte seg av deres barnebursdagstilbud. «Passer for barn fra 4 til 9», skriver de riktignok på sine hjemmesider, men det blir litt som et «best før»-stempel – en grei anbefaling, men du vet best selv.

«Hvor mange blir dere?» spurte damen på Prøysenhuset da jeg booket lokale en dag på tampen av 2017.

«Rundt 20, antar jeg» svarte jeg.

«Vil bursdagsbarnet ha blå eller lilla krone?»

«Lilla høres fint ut», slo jeg fast etter å ha tenkt meg litt om.

«Flott» sa hun, «og hvilket navn skal vi skrive på krona?»

«Maren.»

Hun noterte flittig. «Og alder?»

«31», sa jeg.

Kanskje ble et øyebryn hevet, men jeg var uansett for opptatt med å velge blant bursdagsaktivitetene de kunne tilby. Utelek i Mikkelikskiskogen ble kanskje litt for kaldt i januar, tenkte jeg. Og kunne det risikere å gå litt hardt utover tomler og øvrige kroppsdeler dersom vi både skulle boltre oss i Snekker Andersens verksted, og samtidig innta noen glass vin fra Kafé Julie? Det var nok mer hensiktsmessig å minimere det potensielle skadeomfanget.

Og slik ble det til at vi satt der i aktivitetsrommet på Prøysenhuset første lørdagen i det nye året, en vennegjeng i 20- og 30-årene – stort sett tilreisende fra Oslo, som aldri før hadde besøkt Prøysenhuset - og spiste pannekaker, drakk saft og bakte Bolla Pinnsvin-boller.

Om de tenkte sitt så sa de det aldri, salige Hogne Moe og hans fløyelsrøstede kompanjong, der de underholdt oss med viser som Nøtteliten, Soltrall, og Trassvisa hennes Tora. Gjestene fikk også det jeg går ut fra at var den store gleden av å høre undertegnede deklamere noen Prøysen-favoritter. Ja, faktisk hygget vi oss så mye at vi ikke rakk å gjøre halvparten av tingene vi hadde planlagt, og rent glemte å spise kaken og isen som var inkludert i kuverten. Men Bolla Pinnsvin-bollene fikk da omsider gått på skolen – i magene våre.

Men den komiske kontrasten mellom (angivelig) voksne gjester og barnebursdag til side – feiringen bød på en befriende inderlighet. Og vi skulle så gjerne vært én til til bords. Få dager tidligere hadde en venn brått gått bort, og å tilbringe en idyllisk ettermiddag sammen med klærne fulle av mel og munnene fulle av blåbærsyltetøy, var fantastisk medisin i en ellers dyster tid.

Og mitt håp i kjølvannet av dagen er det samme som med alt annet jeg tar meg til her i livet: At’n Alf ville syntes det var ålreit.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no