14. nov
 
Får barna for liten omtanke fra voksne?

Publisert: 09.sep.2018 16:33
Oppdatert: 09.sep.2018 16:59

Vi mennesker formerer oss, det er så påkrevet. Så er da også unnfangelsen ganske uanstrengt, mens fødslene medfører smerte. Når babyene ser dagens lys er mødrene påført verdens viktigste og kanskje vanskeligste oppgave: oppfostringen av en ny generasjon. Den vil vare i minst 20 år.

For 100 år siden hadde samfunnet råd til at denne vanskelige jobben ble gjort hjemme hos mor. Helt til barnet var sju år ble all omsorg og oppdragelse utført hjemme. Og barna fikk sove til de våknet. Fra da av måtte alle barn vekkes, for å bli sendt av gårde til folkeskolen. Så nært lå disse i bygda, at selv 7-åringene kunne gå dit på egne ben. I regn, eller i 25-graders kulde. Og mor lærte dem alt, for at de skulle bli selvstendige som voksne. Moral, plikter, ansvar, samvittighet.

Samfunnet har endret seg radikalt. Ett år gamle blir barna sendt til barnehager. Blir tatt hånd om av fremmede. Mellom klokken 07.00 og 17.00 har ikke små barn kontakt med sine foreldre. Lørdag og søndag har foreldre så mye å gjøre som de ikke rekker i hverdagene, skjøtte hobbyer, trene m.m. Klokken 19.00–20.00 blir barna lagt til sengs. Mamma og pappa, hvem er det?

I vår tid begynner barna på skolen seks år gamle, får et 10 år langt skoleløp. På skole hver dag. Før gikk de på folkeskolen annenhver dag. Det var rikelig tid til lek med de mange nabobarna. Det kunne jo være 8-10 i de fattige husmannsstuene. Ellers var det gjerne 4-6 barn på gårdene omkring, der hvor det var god råd.

Ved skoleslutt blir det eksamen, man skal vise hva man har lært. Media forteller at 40 prosent av moderne barn ikke klarer eksamen eller slutter før tiden er ute. På skolene har de ikke bare lærere, skolepsykologer er noe nytt og er blitt nødvendige.

Store endringer altså i menneskers første leveår, mens de skal oppdras til å bli selvstendige. Slik staten har lagt til rette for, at alle skal lykkes mest mulig – har man tenkt på barnas beste? Eller går foreldrenes beste foran, for at de skal ha god økonomi, få Syden-turer og siste modell av bilen?

Vi gamle, som har kunnet observere, undres. Undres veldig, over den utviklingen vi har sett. Som er styrt uten at et eneste barn er blitt spurt.

Undertegnede levde sine barneår i 1930-årene, og ville ikke byttet for noen pris. Tror det viktigste var at vi fikk lov å være barn så lenge vi skulle være barn. Ble i hjemmet gradvis, innført i hva voksenlivet kunne være på godt og på ondt. Nå er barn offer for å bli oppholdt, eller underholdt. Helt fra andre leveår, og til de skal stå på egne ben. Når vi ser at ungdommen ikke er som den bør, er det ikke da oppfostringsmåten som må ta ansvaret? Hvorfor er de unisone lekehylene i friminuttene, den store gleden, blitt borte? Gjør ikke mange år bak gjerder og låste dører skade på små, uskyldige sjeler? Er det fengsler dette kalles, for de voksne?

Blir de oppvoksende generasjonene i vår tid offer for for liten omtanke fra de voksne for sine oppvekstforhold?

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke