20. jan
 
Livet er som å sykle – må holde farten for å beholde balansen
SIGNERT:Halvard Olestad skriver om livet: Viktigheten av å ha balanse for det gode liv.

Publisert: 10.jan.2019 10:51
Oppdatert: 10.jan.2019 14:10

Før fylte seks, visste jeg ingenting om å sykle. I min barndom var det både et økonomisk spørsmål og et faremessig tankesett bak avgjørelsen. Vi måtte ha lang og famlende læringskurve i bruk av apostlenes hester først. Samtidig var vi enkle å finne igjen i en begrenset radius fra «dørstokken heme» Dersom vi, så lenge som råd var, holdt Romika-skoene langs Moder Jord var vi trygge. Sykkel med støttehjul i treårs-presang var utenkelig «oppi Furnesåsen» på slutten av femti-tallet.

Når vi først slapp til gikk opplæringen innunder stanga på fars velbrukte helballong. Etter timer der inne, ble artisteriet applaudert og spareprosessen til sykkel kunne starte. Først i åtte - niårsalderen kunne drømmen realiseres.

Min var blå, og innkjøpt med tanke på å vare en stund. Prakteksemplaret fikk godt stell, og ble omtenksomt ivaretatt. Med et par små uheldige unntak.

Det var i det øyeblikk at farten ble for stor at balansen sluttet å fungere. Da var det allerede for sent, fikk jeg smertelig erfare. Den blå var på sommerlig bursdag hos klassekamerat Jens Jørgen. Alle vi gutta stilte med nyvaskede tohjulinger med og uten speedwaystyre og langsal for å imponere jentene. Vi hadde alle ambisjoner om å bli dagens alfahann. Mitt bidrag var et triks ingen hadde sett før. Inkludert meg sjøl. I god fart ned bakken fra Bjørgekrysset i et øyeblikks dumdristig overmot byttet jeg om hendene på styret. Høyre mot venstre og omvendt. Trikset ble såpass kortvarig at ingen av jentene rakk å applaudere C-momentet.

Far måtte rekvireres på mopeden sin for fortest mulig å få sin sønn hjem til mors omsorgsfulle sårbehandling, mens øvrige gjester «slo høl» på bursdagskaka på Stramrud. Hvordan sykkelen fant veien hjem aner jeg ikke. Men den var i flittig bruk fram til mopeden inntok livet mitt. Og utenom fjorten dager med krystallsjuke, har balansen vært på mitt parti fram til dags dato.

Livets balanse er forøvrig like viktig som den fysiske. Riktig væskebalanse, rett dosering av aktivitet og hvile, samt riktig fordeling av skuffelse og glede er avgjørende for det gode liv.

Årets ti første dager er unnagjort uten tegn til sjøgang. Nyttårsforsett står ikke på agendaen i år heller. Jeg nyter gamle minner og drømmer om at noe spennende skal dukke fram bak neste sving. Dersom det blir langt til svingen må spekulatoren iverksettes. Om det skulle bli for mange og lange hvileskjær er faren for å havne i «dødens posisjon» betydelig større. Den som har lært sykkelkunsten kjenner imidlertid minimumsfarten for ikke å velte.

Nyttårsforsetter, ja. Jeg har som de fleste andre forbedringspotensial på flere felt. Men er ikke i faresonen på noen, liker jeg å tro. Noen kunne sikkert ønsket at jeg tilbragte litt mindre tid i funderingsbobla og ble mer sosial. Jeg kunne saktens gått ned fem kilo, malt stuetaket og kastet noen flere gamle T-trøyer. Men kunsten er å ikke være for raus med lovnadene.

Balansen er fortsatt tilstrekkelig både til en vinterlig skitur i vinterpyntet landskap, og til å få sokkene på plass stående på ett bein. Snart må jeg sikkert ty til samme knep som en gammel nabo når han skulle på sykkeltur. Problemet var å komme i klarstilling over stanga på støle bein. Han løste det elegant med å legge sykkelen på bakken, skreve oppi, og lette sykkelsetet oppunder sitteorganet sitt. Sykkelturen var reddet. Balansen fungerte fortsatt når farten var stor nok.

Jeg er heldigvis ikke der enda... Men en vakker dag, som ikke ligger milevis unna, er det min tur til å innse forfallet. Da er det viktig å stå på ett bein og trene balanse.

For når «Gabriels obo» lyder fra orgelkrakken og kirkeklokkene kimer, og presten overleverer mitt liv i verbalt resyme til venner og kjente... da først er balansen likegyldig. Det er et minus med de ordene der forresten. I de aller fleste tilfeller inneholder de en god overvekt positive fraser.

Menneskeheten har nemlig en tendens til å samle all livets ros til det er for sent. Derfor håper jeg å utsette sluttordene om levd liv inntil nye tekniske oppfinnelser har kommet i praktisk bruk. Om nekrologen for eksempel kunne ettersendes i drone for gjennomlesning av hovedpersonen sjøl, kunne hver og en av oss ha skriftlig materiale å slå i bordet med i møte med ukjente.

Men for all del. St. Peter må ikke få den til gjennomlesning. Da er det gode utsikter for omplassering, er jeg redd for.

Foreløpig sier jeg som naboen da han passerte de seksti: « Je er itte redd førr å daua. Men skulle det skje ællerede nå, så blir det så liddelig lengi å vara dau!»

Det nye året med blanke ark står klar til å bli benyttet. Balansen er fortsatt på min side, og siden St. Peter neppe bedriver sykkelutleie, drømmer jeg om vårlige sykkelturer på barndommens stier gjennom Høsbjørmarka på sykkelen jeg arvet etter min sønn.

Synd jeg ikke fikk navnet Finn, forresten....Da skulle jeg skiftet til Finn Balansen....

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke