18. nov
 
Må vi ville vekst?
Signert. Helén Rønningsbakken skriver om vekst: Når måles vekstens kostnader?

Publisert: 13.sep.2018 11:32
Oppdatert: 13.sep.2018 15:14

«I Ringsaker og Innlandet må vi ville vekst.»

Jeg leser nok en overskrift som understreker at det går så det suser i Ringsaker. Verdens høyeste trehus blir enda høyere enn antatt, befolkningsveksten øker, næring søker seg til kommunen. Det bygges på hvert ledige areal, det rives og planeres. Arkitektoniske landskap tilrettelagt for det urbane mennesket erstatter beitemark og gamle elveos.

Jeg spør meg selv om jeg har endt opp som en bakstreversk grinebiter der jeg sitter og lurer på om det kan være slik at Ringsakers ledelse lider av vekstmani. Selvsagt gjelder ikke dette bare Ringsaker, men det er der jeg har sett utviklingen på nært hold gjennom at jeg i tolv år, fram til i sommer, hadde kommunen som bosted.

LES OGSÅ: Ringsaker går så det suser

Vekstmani beskrives som et paradigme som setter produksjons- og forbruksvekst over alt annet. Argumentet er at om produksjonsresultatet er godt, så vil alltid mer av det som er godt, være enda bedre.

Vekstmanien tror at svaret på de fleste alvorlige problemer ligger i økonomisk vekst.

De som tror på dette paradigmet vil ifølge siviløkonom Jacob Bomann-Larsen argumentere med blant annet at:

Fattigdom løses ved økonomisk vekst for å skape flere arbeidsplasser, høyere skatteinntekter og dermed også bedre sosiale velferdsgoder.

Arbeidsledighet løses med større investeringer og mer vekst for å få opp etterspørselen og øke sysselsettingen.

Naturødeleggelse og ressurstømming løses med produksjonsvekst slik at vi blir rike nok til å rydde opp etter oss og utvikle ny teknologi som kan finne nye ressurser når de gamle er oppbrukt.

LES OGSÅ: Vekst og utvikling. Eller brød og sirkus?

Jeg har selv møtt flere av argumentene da jeg har stilt kritiske spørsmål ved det å bejuble stadig vekst. Vi må følge med i utviklingen for å få statlige overføringer, økt næring gir nye arbeidsplasser, større veier gjør oss mer attraktive og tilgjengelige, boligbygging gir befolkningsvekst og økte skatteinntekter.

Men når måles denne vekstens kostnader?

LES OGSÅ: Eldre har lav status i Ringsaker kommune

LES OGSÅ: Samtidig må det være lov å være stolt

LES OGSÅ: Ringsaker på vei opp, over og ut

Har vi kommet dit at vi hele tida må bestrebe oss på mer vekst for å løse problemene som i realiteten er skapt av tidligere vekst? Både med tanke på sosialøkonomiske utfordringer og det vi står overfor av klimautfordringer.

Det er en kjensgjerning at stadig økonomisk vekst og økt forbruk er uforenelig med langsiktig vern av naturressursene. Dessverre er det slik at konkrete politiske forslag om grønn økonomi og livsførsel får liten oppslutning, og ofte stemples som ugjennomtenkte i det folk innser at det innebærer å senke levestandarden for mange av oss.

Vi vil for eksempel gjerne ha et grønnere sentrum i byene, men protesterer vilt når det foreslås bilfrie soner.

Vi er oss selv nærmest, og ser helst at de store miljøproblemene løses et annet sted. Det er langt behageligere å håpe at land som Kina på full fart oppover kan godta å fortsette å ha en lav levestandard, enn det er å akseptere at vi selv i et av verdens rikeste land må gå foran med et godt eksempel. At vi kanskje må unnvære noe av det vi er blitt vant til av goder. At vi er nødt til å akseptere utjevning både nasjonalt og internasjonalt.

Vi har sagt det før og vi sier det igjen «I Ringsaker og Innlandet må vi ville vekst». Under overskriften presenteres planskisser for nye store utbygginger.

Få dager før denne overskriften sto på trykk, varslet Nicolas Hulot, den franske ministeren for økologisk og solidarisk omstilling, at han forlot regjeringen.

Vi må forlate vekstmodellen, sa Hulot. Mens planeten varmes opp, naturressursene forringes og artsmangfoldet dør ut, så bestreber vi stadig å opprettholde en markedsøkonomisk modell som er årsaken til at dette skjer. Videre beskrev han skuffelsen over at det internasjonale samfunnet hele tida leter etter vekst for enhver pris, uten å greie å skille mellom problem og løsning.

Jeg beundrer Hulot. Der de fleste ville velge mulighet til makt, viser han ryggrad. Enkelte vil kanskje si at han gikk fordi han ikke tålte stadige nederlag i regjeringen, men jeg hadde gjerne sett flere med hans styrke, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Vi trenger politikere som våger å stå for verdiene de tror på, selv etter at de er valgt inn i viktige posisjoner. Vi trenger politikere som våger å gå, framfor å inngå dyrekjøpte kompromisser.

Vi må henge på karusellen, vi må mer enn det, vi må være attraktive og innovative, jeg har hørt vekstargumentene, mange ganger. Hvis alle skal bestrebe seg på å bli størst, best og mest effektive, utarmes vi til slutt. Det er ikke slik at vekstkurven kan fortsette å stige i det uendelige.

Kanskje hadde Ringsaker trengt en Hulot som stilte kritiske spørsmål i enkelte tilfeller der pengesterke næringstopper og eiendomsmagnater kom med forlokkende tilbud om utbygging, nye arbeidsplasser og mulighet for flere skattekroner i kommunekassa.

Erik Dammann har uttalt at «videre vekst, uansett farge, er en oppskrift på selvutslettelse». Ordene står i sterk kontrast til Ringsaker-ledelsens uttalelse «Vi må konstant fokusere på vekst og framover i enda større grad tørre å ta de grepene som tilskynder det». Det ligger en bismak i kontrasten.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke