13. nov
 
Sak nummer ni: Ensomhet
Signert. Helén Rønningsbakken skriver om ensomhet: Alle opplever ensomhet i større eller mindre grad gjennom livet.

Publisert: 08.nov.2018 14:37
Oppdatert: 08.nov.2018 15:27

En kveld i oktober sitter jeg sammen med tre medfrivillige i Røde Kors og diskuterer ensomhet. Som bakgrunnsteppe for diskusjonen har vi Sosial Puls og Psykt Flink, rapporter som sier noe om vår tids største samfunnsutfordringer og om unges psykiske helse. Ensomhet er en faktor i mange av de sosiale samfunnsutfordringene, enten det handler om psykisk helse, fattigdom, omsorgssvikt eller rusproblematikk. Og aldri før har så mange unge rapportert at de føler ensomhet.

Vi kjenner oss heldige der vi sitter fordi vi har mulighet til å løfte fram viktige tema og åpne opp for refleksjon. Samtidig er temaet så stort at det er vanskelig å vite hvordan vi skal favne det på best mulig måte.

Tidligere har jeg skrevet om både raushet og utenforskap, ensomhet kan knyttes mot begge temaene. Den som kjenner utenforskap kjenner også i mange sammenhenger ensomhet, mens det å vise raushet med medmennesker kan motvirke noe av denne ensomheten.

HA MENER: Psykisk helse som tema.

Under samtalen rundt bordet spør vi oss hva ensomhet er.

Ensomhet er enten et savn av kontakt med andre, eller at den kontakten man har ikke opphever dette savnet. Ensomhet er med andre ord ikke det som samme som å være alene. Kanskje handler det ofte om et savn av å ha noen å dele de innerste rommene sine med.

Undersøkelser viser at ensomheten er størst blant eldre og unge mennesker. Blant eldre oppgis ytre årsaker som viktigste årsak, de kan ha mistet sin livspartner, familien bor langt unna, det er vanskeligere å komme seg ut og ha et sosialt nettverk.

De unge legger i større grad mye av skylden på seg selv, de tar på seg ansvaret for sin egen ensomhet, og det er alvorlig. Ensomheten blant unge rammer i mye større grad selvfølelsen.

Å lage statistikk på ensomhet kan gi en pekepinn, samtidig er det å være ensom et tabu, og jeg tror det alltid vil være et gap i mellom statistikken og de reelle tallene. Når mennesker i etablerings- og småbarnsfase eller middelaldrende som meg selv, rapporterer liten grad av ensomhet, tror jeg det handler om nettopp det tabubelagte. Det å være alene er et valg du kan ta og leve godt med, mens det å være åpen om ensomhet gjør deg sårbar og naken. Å innrømme ensomhet er nok på mange måter enklere for den som er gammel og alene, enn den som er midt i livet og omgir seg med kollegaer, venner og familie.

Men vi må huske at ensomhet også er en av de viktigste årsakene til at mange går ut av samboerskap og ekteskap. Det er enklere å være ensom alene enn å være ensom blant andre. Kanskje er det slik at det å være ensom i tosomheten er den vanskeligste formen for ensomhet vi kan oppleve, og dermed også den vi sier minst om.

I lokalene til Røde Kors diskuterer vi videre. Hvorfor oppstår det et savn av å kjenne tilhørighet? Uansett om vi er moderne mennesker så vil vi alltid være flokkdyr, vi trenger å omgi oss med mennesker som gir oss trygghet og tilhørighet. Vi har også et grunnleggende behov for livsvitner gjennom alle faser av livet, mennesker som ser oss og bekrefter vår identitet.

I filmen «Shall we dance» sier Susan Sarandon «Livet ditt går ikke upåaktet hen, for jeg skal legge merke til det. Livet ditt er ikke ubevitnet, for jeg skal være vitnet ditt.» Kanskje er dette behovet for et livsvitne den viktigste årsaken til at vi søker sammen som par. Men i dagens Norge med nærmere 950 000 aleneboende har vi også behov for andre livsvitner, vi trenger venner, kollegaer og familie som ser verdien i oss.

Kanskje er en av de viktigste faktorene for å motvirke ensomhet, det at vi har raushet nok til å være livsvitner for mennesker vi møter langs veien, enten det dreier seg om en kortere eller lengre fase i livet.

I et samfunn der mange kjenner utenforskap og ensomhet tror jeg at frivillige aktiviteter med et en-til-en forhold vil bli stadig viktigere, enten du er mentor for en ungdom, besøksvenn for en eldre eller har en annen rolle.

Ungdom som søker en mentor ytrer nettopp at de har behov for noen som heier på seg i hverdagen, noen som ser og hører dem. Den frivillige kan på den måten bli et viktig livsvitne i en fase av livet. For min egen del vet jeg også at å utføre frivillig arbeid kan fylle ens egen ensomhet med verdifullt innhold, det er et forhold der vi får vel så mye tilbake som det vi gir.

Vi spør oss rundt bordet om vi snakker om ensomhet på en måte som gjør at det virker stigmatiserende. Ensomhet er ikke forbeholdt den eldre, enslige, lavtutdannede kvinnen med dårlig helse, selv om statistikken kan vise at ensomheten er størst i nettopp denne gruppen.

Alle opplever ensomhet i større eller mindre grad gjennom livet, enten vi bor alene eller sammen med andre, er høyt utdannet eller uten utdannelse. Vi må forsøke å skape et samfunn som motvirker at mennesker er grunnleggende ensomme, samtidig er det viktig å anerkjenne at å oppleve ensomhet er en del av det å leve.

Rundt bordet sier vi ingenting om vår egen ensomhet. Kanskje er dette for vanskelig for fire voksne ressurspersoner. Allikevel vet jeg at vi alle har kjent den, kanskje også som en uhåndterbar størrelse.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke