20. feb
 
«Årets første tur i rennende vann. Det ble heeeelt rått!!!!»
– Det var du som tok ørreten på 7,7 kilo, var det ikke?

Publisert: 19.mai.2017 22:44
Oppdatert: 22.mai.2017 07:43

Remi Laakso

Lyset fra et par skarpe hodelykter skjærer gjennom tett skau nede ved Renaelva. Det er over midnatt. Det er snart tida. Det nærmer seg. Snart hogger det. Vi vet det. I går natt la isen seg på snøret og tettet stangringene. Det er mildere nå. Mye mildere. En og annen mygg flyr rundt hodene våre. Vi har prøvd hele kvelden, kjent stor fisk. Men ingen er lirket inn i håven.

De er to kamerater, de vi treffer ved elvebredden. De har prøvd en god stund når vi kommer. Ei av lyktene siktes på den ene av oss. De venter på svar.

Inge Rønning (35) dro stor fisk da han var tenåring. Såpass at det kom i lokalavisa: Gjedde på 5,1 kilo, tatt i Lomnessjøen. Noen år senere ble navnet hans trykket igjen, men da handlet det ikke om gjedde: «Inge Rønning fra Rendalen var i Mistra 22. august og tok en ørret på 4,990 kilo. Det er den største ørreten tatt i elv vi har registrert i år. Det var klokka 05.00 en fredag morgen fisken ble tatt, og det var personlig rekord for rendølen», het det i Hamar Arbeiderblad. Året etter, i 2009, var han tilbake igjen på listene, med en ørret på 5,1 kilo, i 2011 tok han en på 5,2, i 2013 en på 4,6 kilo. Og det er bare fiskene som er meldt inn til avisa...

– De siste årene har det hvilt en forbannelse over Anders og meg når det gjelder Mistra, sier Inge Rønning.

Han skotter bort på kameraten.

– Akkurat, sier Anders Svalstad.

De har akkurat avsluttet middagen ved Renaelva. Engangsgrill. Pølser og brød. Ketsjup og sennep. Nå er det kaffe, og en bitte liten øl til han som ikke skal kjøre denne kvelden.

Renaelva slynger seg nedover fra Storsjøen mot Rena, der den treffer Glomma. Langs elva står sportsfiskerne. Du ser dem fra bilvegen. De står der for å oppleve et eventyr. Drømmen lever, og varmer dem kanskje bitte litt gjennom de tynne vaderne. Vannet er iskaldt.

– Kanskje er dette Norges beste elv når det gjelder stor ørret, sier Inge Rønning.

Han vet. Han har tatt dem. De største.

Det er tre år siden han prøvde seg første gang. Litt rart, egentlig. Det tar en snau time å kjøre ned fra Rendalen. Og som ikke det er nok, Inge Rønnings hjemsted, Lomnessjøen, ligger faktisk ved dette vassdraget.

De traff på direkten, kameratene, Inge Rønning (35) og Anders Svalstad (32). Deres aller første tur ble ellevill: 5,5, 4,5, 3,0, 2,0 og flere mellom en og halvannen. De var tilbake i fjor. Det ble helt vilt, igjen. 5,6, 5,1, 3,0, 1,8 og 1,4 i løpet av et par døgn.

På høsten reiste de til Randselva. Inge hadde fra før personlig rekord der på 7,5 kilo. Denne gangen reiste de tre kamerater. Alle tre tok ørret på seks kilo!

Finske Rapala er et av verdens aller største fiskeutstyrsprodusenter. Omsetningen er på milliarder. Selskapet, som har sin historie fra 1937, selger utstyr i 50.000 sportsforretninger i 120 land, pluss enorme mengder fiskeutstyr på nettet. Noen små søk på nettet forteller om tjue millioner wobblere solgt globalt hvert år. Til all slags fiske. Og selvsagt til ørretfiske. Og det er der Inge Rønning fra Rendalen og kameraten hans, Anders Svalstad, kommer inn i bildet. Bokstavelig talt. De er bildet. I kampanjer, i brosjyrer, på internett; med blogger, med filmer, i diskusjoner.

– Det er jo en drøm, da, sier Inge.

Hans signatur har vært knyttet til Rapala i tre år.

– Egentlig så er det takket være Bjørnar Strømsmoen som driver sportsbutikken på Åkrestrømmen og som står bak den årlige «Fiskefesten». Han koblet meg til utstyrsprodusenten.

Rapala bet på.

De ville ha et «profiskerteam», et lag med de beste sportsfiskerne i Norge, noen «racere» til å promotere utstyret. Inge Rønning passet godt inn. Kameraten Anders Svalstad ble etter hvert også invitert inn i det gode miljø.

– Lønnes dere?

– Vi får utstyr, som vi tester. Men om de vil ha oss til å holde foredrag på messer og ved andre anledninger, så lønner de oss, sier Inge Rønning.

Til daglig er han bilmekaniker, Anders jobber for et byggvarefirma.

Dagen er blitt ettermiddag. Koner og unger har vært innom, på veg hjem fra handletur på Hamar. Når forbereder gutta seg på ei ny lang økt.

– Egentlig burde vi hvilt på dagtid. Sovet. Men slik blir det jo ikke.

Det er ikke lett for storørretfiskere å roe seg, to meter unna ei elv med så mye stor ørret. Og kanskje er det bett ...

– På dagtid lånte vi en liten gummibåt oppe på fiskecampen her på dagtid, det ble ..., ja, jeg tror ikke vi har opplevd makan ...

– Jeg tror vi kjente seks – sju grove ørret, sier Anders Svalstad.

Sportsfiskerne så stor fisk tett inntil båten. Ørreten var etter. Den var på. Men ingen tok så godt at de satt. Ingen av disse fiskene ble med inn i håven for å veies og avbildes.

«I Hedmark er Renavassdraget det største sidevassdraget til Glomma og det har alltid vært kjent som et spesielt fiskerikt vassdrag. Det var oppover Rena steinaldermennesket søkte sin vei; det var her de store fangstene kunne gjøres med den primitive redskapen. Og det var fiskens vandring som gjorde dette mulig med en overkommelig innsats», skriver Tore Qvenild i boka «Fiske i Hedmark».

Og:

«Takket være fisken utviklet det seg tidlig en fast bosetting oppover langs elva.»

Men Renaelva har vært under press. I nyere tid med vassdragsregulering, som øvingsfelt for forsvaret, og med stort fisketrykk. I en periode ble det for mye, og noe måtte gjøres – og justeringer ble gjort.

I dag kan sportsfiskerne ta kun én villfisk i døgnet, all fisk over 40 centimeter må slippes tilbake og det er laget en egen fluefiskesone.

– Det er kun tillatt med tre kroker på wobbleren, en treblekrok eller tre enkle, forteller fiskerne.

Og de viser at mothakene er fjernet.

Dette gjør selvsagt fisket enda vanskeligere, det forstår alle som har prøvd å håndtere en stor fisk.

Den som hadde kjent alle de små skogsveger i Norge ... Inge Rønning lar firehjulstrekkeren jobbe i akkurat passe fart innover det ugreie terrenget. Skogen er tett, men snart lysner det foran oss. En åpning. Vi parkerer og rusler noen få meter ned til elva. Det er stille. Noen ender plasker i vannet. Sola subber tretoppene på andre siden av elva. Den er på veg ned.

Det er blankt på overflaten i den store hølen foran oss. Men jeg ser strømmen, og hovedstrømmens blekksprutarmer. Her og der kommer virvler, og noen steder sendes vannet tilbake oppover langs elvebredden. Det er ikke vanskelig å skjønne at dette egentlig er en gigantisk foringsautomat for ørret. Strømvirvel på strømvirvel som drar maten rundt, perfekt for fisken, som bare kan gli rundt og meske seg med godbitene.

Inge og Anders velger seg kroker fra noen store slukesker de bærer. De drar slukene i strømkantene.

Sånn cirka kvart på ni på kvelden kjenner Inge Rønning en, og bitte litt senere ...: – Oi! En bortpå.»

Den gikk. Den også. Jeg venter.

Det er sånn cirka trettifem kilometer fra oset på Løsset til samløpet med Glomma. Elva er mellom 50 og 120 meter bred. Elva er grunnere enn tre meter flere steder, men i de djupeste hølene er det tjue meter ned.

Det er tatt så enormt stor ørret her. Mange på kilo’n og to – men også noen skikkelige rugger. I 1986 ble det tatt en på 7,6 kilo, og i 2013, en dag i juni, dro en kar med navn Bjørn Hjelle ut for å handle poteter. Han kom hjem til kona sju timer senere. I mellomtiden hadde han landet en ørret på åtte kilo.

Klokka fire på morrakvisten 1. mai fire år senere kjørte Inge Rønning sørover mot Søndre Rena. Allerede ved femtiden hadde han tatt og sluppet ut igjen en ørret på halvannen kilo. Litt senere, kanskje kvart på seks, så hogg en skikkelig en.

– Jeg skjønte at den var stor, men ikke så stor. Den dro heldigvis ikke ut i strømmen, da hadde jeg ikke hatt sjanse.

Han er så rolig på video’n, der han står på elvekanten i grålysningen. Det er så stille, vi hører bare bremsen på snella, nå og da er fisken oppe, men det er en svært kontrollert situasjon.

Han tar den rutinert inn. 7,7 kilo. Ny personlig rekord.

Noen dager senere tar kameraten, Anders, sin storfisk. 4,1 kilo. Også den er festet på video.

Vi pakker sammen fra hølen med alle strømvirvlene. Snart kommer mørket, og gutta har mer tro på et annet sted i elva. Snart står vi på det jeg ville tro var ei grunne. Inge og Anders vet bedre. De vet at noen meter utenfor oss går det rett ned. Og de vet det går stor fisk her. Snart ser vi stimer med småfisk boble utenfor oss. Hadde vi vært på Mjøsa, så ville jeg vært sikker på at stor ørret jagde i stimen. Det vet vi ingenting om her. Så hører jeg banning. Og så sier Inge: – Der var’n. Tung fisk. Jeg trodde det var bånn og løftet stange for å dra kroken løs, og ..., ja, da dro’n ... Og slapp ...

Vi flytter oss igjen. Og parkerer. Det har blitt mørkt. Helt svart, faktisk. Og det er nå lysene fra hodelyktene skjærer inn i krattene nede ved elvebredden. Det er her vi treffer to trivelige karer, som har fisket hele kvelden – og det er nå den ene kikker på Inge Rønning og spør: – Det var du som tok ørreten på 7,7 kilo, var det ikke?

Den rolige og høflige rendølen nikker bekreftende på hodet, «Jo da».

Men inne i hodet bobler garantert minnene, og kanskje dukker hans egen bloggtittel opp: «Årets første tur i rennende vann. Det ble heeeelt rått!!!»

KILDER: «Fiske i Hedmark» (Tore Qvenild), NINA, renaelva.no, Hamar Arbeiderblads arkiv, Østlendingen, rapalaproguide.no, rapalavmc.com

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no