15. sep
HJELP: Det er ikke med letthet det gis medisiner til barn og ungdom, skriver Maren-Johanne Nordby.
 
ADHD – er diagnosen viktig?
Medisinering: Å snakke for mye, fikle med håret, utfordringer med å sitte stille og å forstyrre andre barn ikke er alle symptomene på ADHD.

Publisert: 03.sep.2017 19:18
Oppdatert: 03.sep.2017 19:20

Med jevne mellomrom dukker debatten om over- eller underdiagnostisering av ADHD opp.

I en kronikk på NRK Ytring i sommer, mente Ann Cathrin Andersen at det er «Intoleransen som gjør barn syke». Hun viste til at vi må utvide grensene for det normale. Det er et viktig og riktig poeng.

Det problematiske oppstår når Andersen hevder at dette i særdeleshet gjelder diagnosen ADHD. Hun uttrykker videre at ADHD ikke er en reell og anerkjent lidelse.

Som belegg for dette er artikkelforfatterens egenopplevelse. Hun har ikke selv ADHD, men sier selv at hun som barn innfridde alle diagnosekriteriene for ADHD.

Vi kan umiddelbart slå fast at å snakke for mye, fikle med håret, utfordringer med å sitte stille og å forstyrre andre barn ikke er alle symptomene på ADHD. Det skal selvsagt langt mer til for å få diagnosen.

Her kan nevnes samtaler, kartlegging, intervjuer, observasjoner, evnetester og nevroutredninger. Det er også flere fagpersoner og ulike instanser inne og gjør sine vurderinger før man eventuelt setter en diagnose.

Pedagogisk-psykologisk-tjeneste (PPT) spiller en helt sentral rolle i arbeidet med å sette diagnose. I flere kommuner er det tett samarbeid mellom Barne- og ungdomspsykiatrisk (BUP) og det kommunale tilbudet.

PPT gjør en grunnutredning i samarbeid med fastlege før man eventuelt henviser til spesialisthelsetjenesten. PPT observerer barnet i barnehagen/skole, har samtaler med foresatte og barnet.

Det brukes også standardiserte intervjuskjemaer som går til eleven, foresatte og lærer. Symptomene skal vise seg på minst to arenaer, som hjemmebane, barnehage eller skole.

PPT eller BUP gjør evneutredning hvor man kan se om barnet har vansker med sine eksekutive funksjoner. Dette kan for eksempel være organisering, planlegging og arbeidsminne. Dersom man etter disse gjennomgangene fortsatt har en mistanke om at barnet har ADHD, blir barnet henvist videre til BUP.

Der gjøres flere standardiserte tester, psykiatrisk diagnostisk intervju og en medisinsk vurdering av legespesialist.

For å kunne sette diagnosen ADHD er det et krav at symptomene gir nedsatt funksjon i hverdagen. I diagnosekriteriene presiseres det at det skal gi nedsatt funksjon sosialt og skolemessig/yrkesmessig (American Psychiatric Association, 2013).

Vi får ofte høre historier om de helt reelle, alvorlige og ødeleggende sidene ved en udiagnostisert og ubehandlet ADHD. Disse historiene handler ofte om nedsatte kognitive evner, vanskelig innlæring, sosial eksklusjon, depresjon og selvmedisinering.

Det kan også fortelles om hvilken lettelse og hjelp medisinering har gitt et stort antall mennesker og hvordan det har vært nøkkelen til gode faglige prestasjoner, sosial inkludering o g at mennesker gis muligheten til å utfolde seg.

Dette er viktige elementer i en viktig offentlig debatt om ADHD.

Det er ikke med letthet det gis medisiner til barn og ungdom. Selve medisinutprøvingen skal skje under nøye kontroll og observasjon.

Det stilles krav om at barnet, foresatte og skolen eller barnehagen gjør observasjoner av barnets atferd under medisinering. Dette er noe som skal gjøres systematisk og over tid.

Artikkelforfatteren peker på statistikk som sier noe om regionale forskjeller i Norge og forskjeller mellom land i diagnostisering og medisinering av ADHD.

Det er riktig at dette praktiseres og forstås ulikt, men Andersen hopper i sin kronikk rett til en konklusjon om at det må skyldes overdiagnostisering. Det er imidlertid en vel så plausibel forklaring at det skyldes underdiagnostisering.

Slik som med alle andre komplekse lidelser foregår det selvsagt feildiagnostiseringer, men det betyr ikke at dette er rådende eller at det store flertallet som blir diagnostisert med og medisinert for ADHD, ikke burde vært det.

Et ensidig fokus på feildiagnostiseringer kan ha den konsekvensen at det er mange mennesker som ikke gis den hjelpen de bør få for å kunne leve et så godt liv som mulig.

Svært mange elever opplever fag og oppgaver man finner mindre motiverende. Dersom man har ADHD, kan slike situasjoner fortone seg uoverkommelige.

Man vet på den annen side at personer med ADHD kan ha svært høy arbeidskapasitet om de får holde på med noe de er opptatt av, finner engasjerende og hvor de får umiddelbar respons på det de gjør. Likevel må alle elever gjennom mye arbeid som ikke er inspirerende.

Elever uten ADHD greier, gjennom ytre krav og selvdisiplin, å komme seg igjennom dette. Med god pedagogikk kan også elever med ADHD klare dette gjennom blant annet å spille mer på deres interesser og styrker.

Man kan få inntrykk av at Andersen tar til orde for å senke forventningene til elever som mangler konsentrasjonsevne. Dette er et farlig signal, og vil til syvende og sist gjøre disse elevene en stor bjørnetjeneste.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke