Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
23. sep
Dødshjelp: Fra en illustrasjon i forbindelse med en rettssak om aktiv dødshjelp for noen år siden.
 
Aktiv dødshjelp – aktiv livshjelp
Debatten om aktiv dødshjelp dukker opp med jevne mellomrom, og da med de politiske ungdomspartiene som de mest aktive. Jeg savner flere sider og innspill i denne saken, som helt eller delvis ikke blir belyst.

Publisert: 11.apr.2019 14:55
Oppdatert: 12.apr.2019 06:47

Jeg har ingen problemer med å skjønne at noen kan velge døden, når livet synes umulig å leve eller når smertene dominerer døgnet. Men er det virkelig døden de ønsker? Roper de ikke egentlig HJELP? Hjelp til å klare livet? Eller som en kronisk syk mann sa: «ikke frist meg til å velge døden».

Når en er ung/yngre, er sprek, sterk, god helse, ingen kroniske lidelser, har venner, ... er det lett å se på aktiv dødshjelp som en god/akseptabel løsning til å avslutte et smertefullt og vanskelig liv. Da jeg leste Jojo Moyes bok: «Et helt halvt år», en tankevekkende bok, måtte jeg reflektere over flere sider ved eutanasien, som jeg vanligvis ikke tenker på. Men i boken blir eutanasien presentert litt for sympatisk og rørende. Men er den det? Er virkeligheten slik?

Hva blir konsekvensen, spesielt langtidskonsekvensen, ved å legalisere aktiv dødshjelp? I Nederland hører vi om mennesker som ikke tør å legge seg inn på sykehus, når behandlingen krever det. Hvorfor? Jo, de er redd for å bli tatt livet av. Ektefeller kan fortelle at det skjer.

«De trengte sengen». Underskrifter kan kopieres. Menneskeverdet og den moralske standarden synker, når vi overtar bestemmelsen om hvem og når et menneske skal avslutte livet. Noen må også utføre handlingen, så hva skjer med deres følelser og moral, etter som antallet øker?

Det er ikke bare sykdom og smerte som lager problemer. Hva med ungdommer som opplever overgrep, omsorgssvikt, er mobbeofre? Hvor lett kan det bli, når dagen blir svart, depresjonen tar tak, å få hjelp til å avslutte alt? Og hvor mange hatmeldinger og spyttklyser kan en funksjonshemmet ungdom tåle? Hva med skyldfølelsen til den hjelpetrengende, den eldre, som får høre hva den koster samfunnet, eller den som har arvinger som presser på?

Vil aktiv dødshjelp redusere ressurser til aktiv livshjelp? Må ikke målet vårt være å gjøre samfunnet så godt, at det er trygt å leve? Må ikke målet være å ha hjelpemidler og tjenester som kan lette hverdagen for dem som trenger det?

Kanskje det viktigste målet er å se hverandre som verdifulle, med lik verdi, uansett, utseende, ferdigheter, etnisitet, helse, religion, mm. Det viktige er å jobbe for aktiv livshjelp. Selv gamle, med eller uten hjelpebehov, ønsker å leve. Det vil de fleste av dere som er unge i dag også, om 40 - 50 år. Derfor: La oss gå imot aktiv dødshjelp, men for aktiv livshjelp.

«Ikke frist meg til å dø, jeg vil leve»!

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke