17. sep
 
Aldri en kjedelig dag
Signert. Ellen Fauske skriver om når man gjør tabber man tror man er for smart til å gjøre: Så fyller jeg tanken. Med besnsin.

Publisert: 07.apr.2017 06:16
Oppdatert: 07.apr.2017 06:24

15.000 nordmenn gjør det samme hvert år. Jeg er ikke den eneste idioten. Det er 14.999 til, jeg synes veldig synd på dem.

Sist helg skulle jeg låne bil av faren min. I det jeg får bilnøkkelen sier han at jeg må fylle diesel. – Husk at det er dieselbil da, gjentar han. – Jada, bekrefter jeg. Jeg er blitt 44 år, på tide å betale bensin selv. Og selvfølgelig tar jeg ikke feil. Hva er det han tror? Samme dag kjører jeg på Cirkle K i Vangsvegen, ringer faren min og dobbeltsjekker, det var diesel ikke sant? Så fyller jeg tanken. Med bensin.

Så en liten rundtur, ordne noen ærend, før jeg ender opp på Felleskjøpet. Da jeg skal kjøre derfra vil ikke bilen starte. Jeg ringer pappa og sier det er noe galt med bilen hans. Ennå har det ikke streifet meg at dette på noen måte kan ha noe med meg å gjøre. – Tror det er noe med strømmen sier jeg. – Har lysene stått på? Spør han. – Tror ikke det, sier jeg.

Jeg tenker at på Felleskjøpet er det jo sikkert fullt av praktiske menn som kan alt om ting som durer. Det er helt riktig. To karer kommer ut og prøver å starte bilen. – Det er i hvert fall ikke noe galt med strømmen, sier de. En kikker under panseret før han ser på meg og sier det står «ikke rør». – Ok, vi rører ikke, er jo ikke helt dum heller. Jeg ringer faren min igjen før jeg ringer bilhjelp. De lurer på om det kan være feilfylling, spør om jeg har kjørt med bilen og det har jeg. – Er det krise? Spør jeg. – Det er virkelig ikke bra, sier hun i andre enden. I den grad jeg får angst og åndenød skjer det nå.

En ting er å ta feil. En helt annen ting er å ta feil og måtte ut med masse penger i tillegg. En tredje ting er å være så selvsikker som jeg hadde vært, så ta feil og måtte ut med masse penger og i tillegg kanskje ha ødelagt en lånt bil. Jeg tråkker hvileløst rundt utenfor Felleskjøpet. Blir desperat etter å finne ut om dette kan gå bra eller om min siste time har kommet. Jeg gjør det dummeste jeg kan gjøre, googler. Entrer mekkaet for «fake news» på jakt etter sannheten eller trøst.

På nettet står det at dette er en skikkelig dum ting å gjøre, som om jeg ikke hadde skjønt det nå. På nettet leser jeg at dette kan koste 50-100.000 kroner å fikse. Herre min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Og så rett før påske? Hundre tusen kroner! Jeg tenker på hva jeg kunne brukt hundre tusen kroner til, hvis jeg hadde hatt dem – traktor, badestamp, bakerovn og bryggerhus, fine smykker. Ferie – jeg trenger ferie. Jeg kan jo kjøpe meg en bil nummer to for så mye penger, tenker jeg. Så hadde jeg aldri trengt å låne bil igjen.

Nå er angsten på sitt verste, jeg vil bare døøøøøøø! Jeg står foran Felleskjøpet og tenker jeg godt kan dø, nå, med en gang. Helt greit. Er det ikke et kumlokk jeg kan ramle ned i og bli borte? Hva er vitsen med å leve hvis du får en bilregning på hundre tusen? – Jeg skal aldri fylle bensin igjen i hele mitt liv, tenker jeg. Før jeg bestemmer meg for å snakke fornuft til meg selv.

Da ringer Viking. En blid fyr i telefonen, tungsindige meg i andre enden forteller hva som har skjedd. Er bitte litt stolt av at jeg tross alt har mot til å si det som det er og ta det som kommer. Tenker at det er nok av dem som ville holdt fast ved at det var diesel til siste bensindråpe var tømt ut av tanken. – Jeg har antagelig fylt feil drivstoff, sier jeg. – Det som er kjipt forsvinner ikke av seg selv, man må ta tyren ved hornene. Jeg vet det, selv om jeg ikke alltid har fått det til. Denne gangen vet jeg også at beviset antagelig finnes der nede i tanken. Dette slipper jeg ikke unna. Jeg forteller at jeg har lånt bilen av faren min. – Hvor lenge må jeg i fengsel for dette spør jeg mannen fra Viking. – Det kommer an på faren din, svarer han. Han foreslår at jeg skrur av lokket på dieseltanken og lukter. Det lukter bensin, tror jeg, men er ikke sikker. Jeg tør ikke å være skråsikker lenger.

Etter en stund kommer pappa. Mannen som alltid ordner opp når noe skjærer seg. Mannen med tre biler og fire døtre. Han som har tingene i orden og aldri er blakk. Han sier ikke et pip om at han hadde påpekt flere ganger at det var diesel bilen gikk på. Junior som har ventet inni bilen fram til nå, mens jeg har hyperventilert utenfor blir nå kjempeglad. Det han anså som det største problemet er løst, nemlig muligens å måtte gå hele veien fra Ridabu til Hamar. Jeg skjærer tenner og tenker at det er da det minste problemet.

Så drar vi på Hoels cafe og debrifer. For skams skyld betaler jeg. For en gangs skyld protesterer ikke pappa. Jeg tørker et par tårer med servietten. Er glad faren min er slik. En som ikke blir sinna. Han sier jeg ikke må klandre meg selv. Men det gjør jeg selvfølgelig. Jeg spiser en vaffel, livslysten er muligens svakt oppadgående. Det går bare ikke så fort.

Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det, sier ordtaket. Og det er vel riktig. Jeg er ikke alltid så god på det, å være bekymringsfri. Det gjelder å klare å gjøre seg robust nok til å takle livet. Tåle de nederlag som kommer. Stå i det og holde ut med den kjipe følelsen du får når du fyller feil drivstoff på tanken for eksempel.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke