hacklink
18. sep
 
Aldri slik en sommer – som den som forsvant
Halvard Olestad skriver om sommeren som barn: Sammen var vi 60-åras levende villblommer.

Publisert: 13.jun.2019 11:18
Oppdatert: 13.jun.2019 11:41

Friheten er vel aldri større enn øyeblikket i en junidag. Særlig når den sanses i bakspeilet.

Nøyaktig på dagen i dag for 55 år siden. Da Nelson Mandela ble fratatt sin frihet, sto vi gutta «oppi Furnesåsen» framfor nyvunnen frihet. Vi kunne nå - nær skolefri, øyne to måneder med kreativ lek på fotballsletter i gang- og sykkelavstand fra trygge barndomshjem. Ferieturer lengre enn til Kvarstadsætra var utopi for mopedfamilien høgt oppunder himmelskiva.

På denne dagen i 1964 feiret Donald Trump sin 18-årsdag, og Trond Viggo Torgersen hadde samme dag bare tolv lys på kaka, og var enda for ung for planlagte legestudier og barne-TV. Men uansett. Ingen av disse gutta var disponible for fotballek verken i Pinnerudskauen eller i Stenslihamninga. Men mang en fremmed fugl entret arenaene fra ukjente skolekretser og ble sommerkamerater. De som vi var mest avhengige av, var de som eide en lærball. En med stramming i sømmen og rød blære som holdt på lufta. Fotballene ble daglig reparert etter heftige møter med tørrkvist og piggtråd. Like rund som globusen i klasserommet var den heller ikke.

Banedekket klagde ingen på, sjøl om den var langt under Åråsen-standard. Den besto i hovedsak av grastuer og villblommer. Villblomstens dag, hadde ingen hørt om. Den har fått sin dag 14. juni den også, sjøl om ingen heiser flagget av den grunn. Vi gutta i Furnesåsen likte villblommer, men inne på arenaen kunne sikkert naturen ønsket seg menneskets fravær. «Naturen avskyr tomrom,» sa Aristoteles. Utpå høstparten kunne vi med egne øyne se hvor rett han hadde i utsagnet sitt. Men villblommen har verken følelser eller konflikter, så vi hørte aldri protester fra den kanten.

Den største protesten kom nokså høylydt fra nabo Per Opseth da sønnen tjuvlånte den motoriserte grasklipperen hans for å gjøre slutt på den massive tueveksten i straffefeltet. Da Sigmund Nybakken fikk i oppdrag å få motordyret til å klippe plengras igjen, fikk eieren følgende spørsmål:

«Har du brukt`n som jordfræser hell?» Det hadde han ikke, men sønnen måtte ved hjemkomst stå til rette for forsøket med å gi Pinnerudskauen Wembleystandard.

Omgangene foregikk uten unntak uten både dommer, klokke og kalender. Jeg kan bare huske at kampen ved en eneste anledning hadde dommer. Dagen fikk med ett et mer høytidelig preg. Vi gutta «i frå Furnesåsen» var plutselig invitert til vennskapskamp ved Trehørningen i Vang. Jeg kan huske vi syklet i samlet flokk, men har fortrengt resultatet. I tillegg husker jeg at dommeren imponerte med svart drakt og blank fløyte, til tross for hareskår og overvekt.

Men nå sto vi altså atter framfor årets lengste høydepunkt. To måneder med tilfeldige måltider og lek med en fotball i livets STORE friminutt.

Noen ganger kom langveisfarende syklister helt fra Mørkved-kretsen for å bidra med kroppsfinter og skrudde frispark. Vi hjemmebanegutta hadde likevel en stor fordel i banespillet. Vi hadde nøyaktig oversikt over hvor grastuer og steiner befant seg. Der la vi inn våre kroppsfinter. En fremmed guttlarv fra andre sida av Vesleelva trengte en måned minst med «bli kjentkurs» for å takle landskapet.

Førtimeterspasningen ble også innført som ei nyvinning fra mer urbane strøk. Den ble imidlertid erklært som upassende på små baner i Furnesåsen. Forløperen til «Flo-pasningen» ble som regel retningsvill i et rognbærtre, og kunne i neste trekk føre til tilfeldige scoringer mellom motstanderens skjeve målstenger. En offsideplassert bondesønn fra kirkebygda kunne få en billig scoring på den måten. Det likte sveisersønnen fra Åsa særdeles dårlig.

Det var aldri mangel på innbyttere. Men jeg kan minnes at det skjedde ved et par plutselige anledninger. Laget mitt hadde akkurat kjørt et langt angrep med mange nydelige pasninger, kan jeg minnes, da vi akutt trengte forsterkninger. Vi ropte etter friske bein, mens lærkula hadde parkert midlertidig langt inne i en brennesleskråning. Overasket måtte vi innsjå at reservebenken var tom og muligheten for ei pause lita. Vi måtte bare fortsette for ikke å miste overtaket, og snart fyltes reservebenken på ny. Reservene hadde alle kollektivt meldt seg på et lynkurs i onani inne på hver sin granstubbe blant ormgras og lushatt. Nå var de yre og fulle av pågangsmot igjen klare for saftige taklinger i sønnavindskvelden.

I dag feirer vi villblomstens dag. Vi er alle noen unike små villblommer. VI møttes i guttenes eldorado. Jentene hadde sin arena. Ved en solvegg klasket de en plastikkball med hode, hender og knær i glede over den sommerlige friheten. Sammen var vi 60-åras levende villblommer, formet gjennom alvor og lek, på barndommens enkle arenaer da ingen hadde hørt om barnehager og sydentur.

Når jeg nå sitter her på dagen 55 år senere, med min kjære, og sanser junidagens nærhet, faller Hans Børlis ord plutselig ned fra himmeltaket og forgyller øyeblikket:

«Vi sitter i slørblå junikveld

og svaler oss ute på trammen.

Og alt vi ser på har dobbelt liv,

fordi vi sanser det sammen».....

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke