17. sep
Ekstremværet «Nina»: På vei inn fra Nordsjøen til Øygarden.Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix
 
Arven fra dessert-generasjonen
Klima: Dommen fra våre etterkommere over en generasjon som bare tenket på seg selv, kan bli knusende, skriver Rolv A. Amdal.

0
Publisert: 26.jan.2015 07:21
Oppdatert: 26.jan.2015 07:26

«Nina» kastet seg med villskap og enorme krefter inn over kysten. Sjøen frådet som en glupsk hai, bølgene gikk 10-15 meter høye, trær, lysstolper knakk som pinneved, og tak ble flerret av og bygninger kastet overende.

Tordenvær og lynnedslag er heller ikke vanlig midt på vinteren. Da vi skal ha rolig vintervær med en halv meter snø og sju kuldegrader. Men slik er det ikke lenger. 2014 var det varmeste året i Norge så lenge vi har hatt offisielle temperaturmålinger.Noe er på tok i naturen.

«Nina» var den siste i en serie ekstremvær vi har opplevd i Norge de senere årene. Det er blitt stadig flere av dem, og de blir villere og villere. Det virker som naturen slår tilbake. Det bør virke som alarmklokker på oss. Men gjør vi noe med det?

For mye av er dette skapt av oss mennesker. Det var dårlig vær før også bevares, men nå er det mye mer enn før, og det blir bare villere og villere.

Jeg griper meg ofte i å tenke på hvordan verden ser ut når mine barnebarn er like gammel som jeg er nå. 68 år. Da skriver vi år 2070-2080. Det synes så lenge til, men er altså ikke lenger enn de årene jeg selv har levd.

Den aller største trusselen menneskeheten står overfor er klimaendringene. I sitt omfang overgår det selv terrortrusselen. Vi har tuklet med naturen, og vi får betale for det. Forretten er allerede servert i form av stadig mer ekstremvær med flom, ras og ødeleggelse av infrastruktur til følge. Men hva når hovedretten kommer. Kan vi unngå å få den servert?

Tja, FNs klimapanel, som består av verdens ledende klimaforskere, sier at noen endringer ikke er til å unngå. Det er for sent å hindre en viss global oppvarming, men det er ennå tid, enn til så lenge, å gjøre noe for å forhindre den virkelig store katastrofen. En av de største truslene ved global oppvarming er at polisen smelter, noe som vil øke havnivået med enorme konsekvenser. En annen stor trussel er hvis telen i de enorme områdene med tundra tiner. Det vil frigi utfattelig store mengder CO2 som er lagret gjennom millioner av år. Skjer det, lar utviklingen seg ikke stoppe, med katastrofale følger for verden til følge.

Dersom vi ikke gjør noe snart, når vi altså et punkt av «no return» der naturen virkelig tar over og endringene ikke er til å stoppe og vil gå sin gang, uansett hva vi da foretar oss. Konsekvensene vil bli katastrofale. Det vil florere med ekstremvær som orkaner, flom, tørke og hetebølger med millioner av mennesker på flukt og nød og sult som resultat.Mange land har riktignok gjort svært mye, og det skjer store endringer for eksempel gjennom satsningen på fornybar energi. Moderne biler spyr ut mye mindre CO2 enn før, men før verdens statsledere klarer å bli grunnleggende enige i de store klimaspørsmålene og gjør noe som virkelig monner, blir dette som å tisse i havet.

Og den vanlige kvinne og mann vil kanskje tenke at det ikke er så farlig likevel, når de som skal lede oss ikke tar ansvar. Da behøver ikke vi å gjøre det heller. Klimaspørsmålet har glidd litt ut av fokus og er ikke på samme måte som for noen år siden på den politiske dagsorden.

Kanskje er det ikke så rart. Det har vært snakket om klimakrise og temperaturstigning i mange år og vi har det da ikke så verst likevel. Men vi ser at flomkatastrofer, orkaner og uvær herjer mer enn noensinne og vitner om en natur som er i ferd med å komme i ubalanse. Vi merker det mer og mer i våre egne områder også.

FNs klimapanel slo i fjor høst fast at hvis vi skal ha en sjanse til å holde oss under målet om maksimum to graders oppvarming, må karbonutslippene minske med 40-70 prosent mellom 2010 og 2050. Dette blir ikke lett, ikke minst fordi vi også står overfor en rekke moralske spørsmål.

Vi i den vestlige verden har forsynt oss grådig av verdens ressurser for å bygge vår velstand med enorme klimautslipp til følge. Når tradisjonelt fattigere land nå vil ha de samme godene og den samme levestandarden som oss, kan vi da bare si at «dessverre det går ikke, da blir klimaet fullstendig ødelagt»?

Jeg har ikke svaret på dette. Det kan godt være at vi må akseptere en nedgang i vår levestandard for at andre skal få det bedre. Og vil det egentlig være så ille? Om vi returnerer til den levestandarden vi for eksempel hadde i 2005, kan vi ikke likevel kunne leve gode liv? Blir vi lykkeligere av stadig mer velstand når det går på bekostning av vår felles jord?

Klimakatastrofen vil ramme våre barn - og ikke minst våre barnebarn med full tyngde. Hvilken verden er det i tilfelle vi middelaldrende, vi som tilhører «dessertgenerasjonen», gir videre til neste generasjon?

Dommen vil bli knusende over en generasjon som bare tenkte på seg selv og ikke tok noe ansvar for kommende slekter.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke