Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
21. sep
 
Bare fem år – og allerede en vinner
Teater: Om Teater Innlandet ikke nødvendigvis har klekket ut vinner-formelen, har de helt tydelig funnet vinner-formen.

Publisert: 09.okt.2015 04:00
Oppdatert: 09.okt.2015 08:05

Teater Innlandet har femårsjubileum i år. Stiftelsen skjedde i april 2010, den offisielle åpningen fant sted i august. Fem år er ikke en veldig lang periode, men ser en på alt som her skjedd i disse årene, burde det ha vært god grunn til å åpne en flaske Champagne eller to, og det kan hende de har gjort det også. Eller kan hende de ikke har hatt tid ennå.

Teaterets første store suksess ble «Pingviner i Sahara» – det herlige møtet mellom Alf Prøysen og Tor Jonsson i himmelen. «Den ene en deprimert gledesspreder fra Hedmarken, den andre en høyst oppegående sjølmorder fra Gudbrandsdalen», som det het i programmet. Og forestillingen har vist seg å få et langt liv; i Prøysen-året 2014 ble den satt opp igjen på Nationaltheatret.

Deretter var det klassikernes tur – «Jeppe på Bjerget» i 2011, «Mens vi venter på Godot» i 2012, «Pippi Langstrømpe» i 2013. Men i tillegg til de klassiske publikumssuksessene, ble det også ryddet rom for de små og smale, som Peder Balke-forestillingen «Storm og Silke», som var selve åpningsforestillingen i 2010, framført på Balke-senteret på Toten, og det var plass til bare 50 personer i rommet. Forestillingen skildrer forholdet mellom den aldrende maleren Balke og den unge kunstneren Signe Scheel, som fristes gjennom møtet med ham til å bryte med det trygge og hverdagslige som både truer og lokker henne.

«Jeg er ikke normal, jeg,» sier hun.

«Normal? Nei, det håper jeg da ikke,» sier han.

I det hele tatt var det en ganske særegen forestilling å starte med.

En annen av de smale, men minneverdige oppsettingene, var Munch-forestillingen «Kyss» i 2013, med premiere i Løten kino, skrevet av ferske manusforfattere fra Hedmark og Oppland i anledning Munch-jubileet. Det hendte nok at publikum gnugget seg litt i skallen mens de funderte på hva de hadde sett, men det er ofte et fruktbart sted å gnugge.

Så tok det av for alvor i fjor, med «Det året det var så bratt», basert på Øystein Sundes sanger, som fortsatt er Teater Innlandets største publikumssuksess. I år har teateret videreført kombinasjonen av teater og populær musikk i «Willie Nelson kjente mor mi», som hadde premiere i februar, og som fortsatt ikke er ferdigspilt.

Og som i likhet med forestillinger som «Det året det var så bratt» og Prøysen-forestillingen «Skaff meg en synder» har bidratt til å skaffe Teater Innlandet et ry langt utenfor innlandsgrensene.

«11 av teatrets forestillinger og samproduksjoner er blitt spilt eller spilles nå i Oslo eller andre steder utenfor teatrets eget territorium», het det i Hamar Arbeiderblad denne uka. Samtidig kunne avisa konstatere at ikke bare reiser forestillingene ut over grensene, men at hovedstadens kritikere kommer hit når det skjer noe. Som på premièren av Ibsens «Hedda Gabler», der Klassekampens anmelder IdaLou Larsen fortalte at hun hadde til og med fått dekket reisen til Hamar, For dette måtte de tydeligvis bare få med seg.

«Det er flott at et lite institusjonsteater klarer å lage en nyskapende forestilling av en klassiker. Den hadde absolutt passet på en hovedscene,» uttalte IdaLou Larsen.

Og det er selvsagt betryggende å høre at vi gjør like fine ting her oppe som der inne, og det skulle da også bare mangle. Men samtidig har teatersjef Janne Langaas ved flere anledninger minnet om at hensikten med et regionteater er å spille for folk i regionen, og at alt annet er å regne som «en liten, men hyggelig bonus».

Og til våren blir det Steinbeck. Klassikeren «Om mus og menn» blir Teater Innlandets neste hovedsatsing, om de to omvandrende landarbeiderne George og Lennie i 30-åras USA. Og kanskje vil det vise seg at det er klare likhetstrekk mellom amerikanske landarbeidere og de hedmarkske.

«Vi er ensomme dyr. Vi bruker hele livet på å prøve å bli mindre ensomme», skrev Steinbeck. Det er noe der.

Jeg har forresten alltid innbilt meg at det kunne ha vært spennende å koble Steinbeck med Sandbeck, og se hva som skjer. Det kan vise seg å bli ei sabla eksplosiv blanding, i alle fall er det en mulighet for det, så lenge det ikke er prøvd.

Og nå som det virker som om de fleste av hovedstadens kulturredaksjoner følger med på hva Teater Innlandet gjør, har det også dukket opp nye muligheter til å vise fram mer av hva vi har å by på som er helt og holdent vårt eget. Prøysen, for eksempel, har Teater Innlandet vært gode til å kjøre fram. Men det er mye mer å hente, om en bare holder seg til dikterne, som Børli og Jacobsen, alvdølene Aukrust og Jonsmoen, tryslingene Moren Vesaas og Skjæråsen.

Det tidligere Hedmark Teater gjorde i så måte mange friske forsøk, som den gangen de lagde teater av May Petershagens lille roman «Det er je som er kælvbent», eller av Øystein Zieners diktsamling «Herfrå tel evigheta». Ikke minst Ziener-forestillingen viste hvor utrolig fine tekstene var å framføre.

Og siden Teater Innlandet har hatt så stor suksess med sangteater de siste par årene, med både Prøysen, Sunde og Willie Nelson, er det også mange flere muligheter å boltre seg i. Hva med for eksempel en slags Narum-forestilling som kan hete «Ælt som var søkk borte»? Eller noe med sangene til trioen med det dramatiske navnet Fra de mollstemte skoger? Eller nord-gudbrandsdølene i Sol i skuggeskog?

Det høres kanskje litt dystert ut. Men jeg tenker det skal gi Oslo-folka noe å bryne seg på, jeg.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke