16. sep
Illustrasjon: Oddmund Mikkelsen
 
Bivirkninger etter et tiår preget av sosiale medier
Signert. Helen Rønningsbakken om bekreftelsesavhengighet og sammenlikningskultur: Selv strutterumpene har dårlige dager.

Publisert: 22.feb.2018 13:51
Oppdatert: 22.feb.2018 19:18

Jeg poster en sosialpolitisk betraktning på facebook, etter en time har innlegget oppnådd 33 likes og 5 kommentarer. «Kan jeg dele?» spør én. «Del i vei» svarer jeg.

Jeg bekreftes, får anerkjennelse for politisk ståsted, hjernen skiller ut dopamin som rusher gjennom kroppen og gir meg signaler om at denne opplevelsen er verdt noe.

Rusen kommer raskt etter publisering, den gir en følelse av energi og høy selvtillit, men virkningstiden er kort og det oppstår et sug etter mer, jeg er blitt en avhengig. Satt på spissen: er bekreftelsen fra sosiale nettverk vår tids kokain?

Det sies at avhengigheten av sosiale medier skyldes i hovedsak to faktorer, den ene er nettopp bekreftelsesrusen, den andre er en frykt for å gå glipp av sosial interaksjon om du ikke kontinuerlig er oppdatert på vennenes aktiviteter, såkalt Fear of missing out.

Denne frykten må sees som en konsekvens av at vi lever i et samfunn der vi i stadig mindre grad har kontakt ansikt til ansikt.

Ungdom bruker gjerne tre timer på sosiale medier hver dag, voksne bruker neppe mindre. Dette betyr at vi lever en stor del av våre sosiale liv via en skjerm.

Er dette en samfunnsutvikling vi ønsker?

Jeg ser nytteverdien av sosiale medier både som informasjonskanal og middel for å opprettholde kontakt med venner, men høyt forbruk og avhengighet har som regel sin pris. Ikke minst skaper all tiden vi bruker på sosiale medier en usunn sammenlikningskultur. Hva er det egentlig vi sammenlikner oss med?

Hver og en sitter med makt til å publisere en redigert utgave av sitt eget liv, det er denne vi søker bekreftelse gjennom.

Enkelte viser muskler eller trutmunn fylt av Restylane, reaksjonen følger «Wow, ser ikke en dag eldre ut enn for 20 år siden».

Andre presenterer seg selv som friskuser på stadig nye fjelltopper og fotograferer måltider som om det var en kokebok de skulle selge.

Og noen gjør tydeligvis ikke annet enn å kooose seg, enten det skjer gjennom bollebaking med snuppa eller shopping med venninnene. «Nyyyt» kommenterer nettverket «du fortjener det».

Dopaminet rusher gjennom skaperen som har postet en nytrent strutterumpe.

«Dette når jeg aldri opp til», tenker kikkeren i den andre enden.Men tro meg, selv strutterumpene har dårlige dager.

I den andre enden av skalaen har vi de som poster all elendighet: krokodilletårer, omgangssyke og snytefiller. «God bedring!»

Omsorg og bekreftelse levert i én og samme setning av ditt sosiale nettverk, dopaminkicket veier opp for hjertesorg og tørrhoste.

Brukerne av sosiale medier deles gjerne i tre grupper. Skaperne legger ut egne tekster og bilder, delerne videreformidler andres innlegg og er aktive i kommentarfeltene, den siste gruppen er kikkerne som følger med på andres aktivitet, mens de selv nøyer seg med å like.

Skaperen sitter med makt til å sette dagsorden. Deleren leser et par overskrifter og deler, kikkeren leser de samme overskriftene og liker, før begge svitsjer videre til andre medier.

Har sosiale medier bidratt til at vi har blitt selvsentrerte, urolige og ufokuserte overskriftslesere, at vi i liten grad har ro til å sette oss inn i fullkomne opplevelser?

Jeg sier ikke at det nødvendigvis er slik, men jeg stiller meg selv spørsmålet.

Om vi nå lever et liv der kicket av bekreftelse, sammenlikning med andre og overfladiske overskrifter er styrende, hva gjør det med oss som enkeltindivider og med samfunnet som helhet?

Hvilken sosial kompetanse utrustes vi med når stordelen av våre sosiale liv foregår via en skjerm?

Gjør det oss gode på inkludering, verdsetting og vennskap?

Får vi med oss den nødvendige ressursen for å mestre stress og utfordringer i hverdagen? Jeg tviler.

Snarere tror jeg mange kjenner en stor grad av ensomhet, nedstemthet og utilstrekkelighet. Ubehagelige bivirkninger av høyt forbruk av sosiale medier som kan ramme skaperen så vel som kikkeren.

Å pleie sin sosiale omgang via en skjerm frarøver oss i tillegg viktig fysisk kontakt med andre mennesker.

Huden er vårt største sanseorgan, ved fysisk berøring settes det i gang produksjon av oxytosin. Dette hormonet bidrar til at vi kjenner nærhet, ro og tilhørighet.

Med andre ord: kan overforbruk og avhengighet av sosiale medier få oss i psykisk ubalanse både gjennom stadig jakt på kortvarige dopaminkick og gjennom mangel på oxytosin som gir tilhørighet?

Jeg er fortsatt ingen motstander av sosiale medier, og innrømmer tidvis storforbruk.

Kontakten via en skjerm kan imidlertid aldri erstatte blikkontakten, den muntlige dialogen og den fysiske nærheten som oppstår når vi er i samme rom. Nettsamfunnene kan aldri gi den samme tilhørigheten som vi får fra mennesker sittende inntil oss.

Vi må se hvilket verdigrunnlag vi ønsker å bygge samfunnet på og stille spørsmål ved bekreftelses- og sammenlikningskulturen.

Vi må sette selvsentrering opp mot tilhørighet og ta problemstillingen på alvor, slik at vi er beredt til å ta hånd om utfordringene som kan følge i kjølvannet av veien vi har beveget oss inn på.

Og sist, men ikke minst, hva kan hver og en av oss gjøre for å skape motvekt og balanse?

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke