hacklink
18. sep
 
«BM. Fjellmandel til salgs»
Signert. Ellen Fauske skriver om å dyrke poteter i fjellet: Noen år fryser det. Slikt kan føre til at man går lei.

Publisert: 30.sep.2016 06:54
Oppdatert: 30.sep.2016 06:55

Jeg vet ikke om jeg egentlig kan kalle meg bonde. Bondespire, eller wannabe-bonde kanskje. Grunnen er selvfølgelig at jeg har denne gården, og noe skal en gård brukes til, helst noe som har med matproduksjon å gjøre.

Noen tar det for gitt at jeg skal ha den som en «hytte». En del venninner syns det må være kult å ha et hus til å pusse opp. Litt «glam» på landet. «Partygård» var det ei som sa. Alt i alt har jeg nå borti ti bygninger i shabby chic-stil som trenger et ansiktsløft, jeg vet ikke hvor kult det er.

Har du gård har du ansvar for at jorda holdes i hevd, sier andre, og mener jeg bør gjøre sånn som bønder gjør. Det er lett å si - en umoderne gård i ei nedleggingstrua bygd. Lenge siden vi hadde landbruksministre som la til rette for slikt. Nå har jeg vel og merke en ypperlig forpakter som kan alt jeg ikke kan, han er bortimot den siste som ikke har gitt opp. I tillegg har han kyr. Han er ordentlig bonde. Han har også minst én full jobb ved siden av for å få det til å gå rundt. Bønder vet at det ikke er lurt å telle arbeidstimer.

Til de som kritiserer, skal jeg nå fortelle om min jobb som «potetbonde» i Engerdal sommeren 2016 og vurdere lønnsomheten.

Det finnes rammer som sier noe om utfordringen du har, vi snakker ca. 600 moh, Snittemperatur i sommer på rundt 10 grader. Nesten alltid nordavind.

Når jeg går over jordet botaniserer jeg samtidig ugress og leter etter indikatorplanter som kan fortelle meg noe om jorda, øvelse gjør mester. Jeg forsøker å forstå hva jorda trenger. Godt eller dårlig, ulik jord og ulikt klima passer og til forskjellige ting. Det kan være ganske spennende hvis man er litt interessert.

I vår tenkte jeg at jeg måtte jo prøve meg på noe. Har du gård bør du ha avling, tenkte jeg. Så jeg ringte Strand Unikorn på Moelven for å få settepotet. Ikke mye, men nok til et forsøksprosjekt. En hyggelig fyr (trysling) syntes jeg var optimist som skulle sette potet i Engerdal, men fikset 15 kg mandel settepotet. Jeg betalte cash kontant. I Engerdal er det usikkert det der med potet, noen år fryser det. Slikt kan føre til at man går lei, men for meg er det jo første sommeren. Jeg har bare så vidt begynt, er langt fra lei ennå.

Jeg la potetene til lysgroing. Venta på at temperaturen skulle bli såpass i jorda at det gikk an å sette dem. Juni kom, åkeren var pløyd og gjødsla med naturgjødsel fra forpakterens kuer. Potetene kom i jorda. Jeg har knapt gjort det før og ikke har jeg riktig utstyr. Jeg var et petimeter som ville ha rette fårer, ting tar tid. Traktoren står og redskap for potetsetting har vi aldri eid. Jeg følte meg langt fra ung og sprek da timene med manuell potetsetting var over. Akkurat da var 15 kg en del. Senere skulle det hyppes, jeg ble like maroder av det.

Så gikk jeg der hele sommeren og gjorde som alle bønder gjør. Så på himmelen, grubla på om det var noe jeg skulle gjort annerledes, bedre. Om groene skulle vært lenger, om jeg hadde satt dem til riktig tid. Om det var gjødsla nok, for mye eller for lite. Om det ville bli nattefrost. Jeg led meg gjennom jernnettene tidlig i juli og konstaterte det ikke var antydning til frost på plantene, noe som ga meg en genuin følelse av lykke.

I august blomstret åkeren, jeg var lettet. Hver kveld når sola hadde gått ned rundt husa, satt jeg på tunet og gledet meg over at det fortsatt lå ei lita stripe med sollys akkurat der jeg hadde potetene mine oppi lia. Det gjorde ikke meg noe at det regna i juli. «Det er bra for potetene», sa jeg og tenkte at nå snakker jeg i hvert fall som en bonde.

Jeg gikk og gleda meg til september, sparka i grusen, ventet og lengtet. Jeg skulle høste fra egen avling. Og det ble poteter. Mange. Jobb det og, men artig. Jeg kjørte til Knutstad og Holen og kjøpte rakfisk. Rakfisk og mandel rett fra åkeren, perfekt.

Som Jønsberg-elev har jeg lært å lage dekningsbilag på det man produserer. Så man kan beregne lønnsomheten. Jeg regna litt på det. Hvis jeg regner inn timene jeg har jobba, kostnadene ved innkjøp av settepotet og så videre, så kan jeg, hvis jeg blir kvitt alle potetene, sitte igjen med 73 kroner timen for arbeidet. Jeg har ikke brukt en krone på diesel til traktoren (den utgiften var det en annen som tok). Noen avskrivinger på maskiner blir det heller ikke i år. Jeg konkluderer som så mange bønder har gjort før meg med at det er langt fram. Investeringer må gjøres skal dette lønne seg. Noen effektiv produksjon var det ikke. Men så er det også det å finne balansen da, så jobben ikke kveler deg men kan gjøres med glede og du beholder entusiasmen. Jeg har aldri jaget penger uansett, men gjort det jeg liker og vil.

Neste sommer er det på’n igjen. Jeg har sortert ut settepoteter som ligger klar. Kanskje blir det gulrøtter og. Årets avling er i hvert fall ikke subsidiert av andre enn meg. Ny traktor blir det ikke i år, selv om jeg drømmer om en gammel, liten en med potetopptaker på.

Men poteter har jeg i hvert fall.

Skal jeg bli ordentlig bonde er vel det første jeg trenger en full jobb ved siden av som får det til å gå rundt, slik bønder som regel har.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke