15. sep
Jernbane: Jernbanebygging i «gamle dager». Debatten forut for byggingen var ikke ulik dagens.
 
Debatt på gamle spor
Jernbanetrasé i Hamar: Det er påfallende mange paralleller mellom dagens jernbanedebatt og den debatten som utspant seg om trasévalget da jernbanen skulle videreføres til Lillehammer i 1890.

Publisert: 18.sep.2017 12:13
Oppdatert: 18.sep.2017 12:15

«Bystyret understreker i sitt vedtak sterkt betydningen av at byen bestandig har hatt lett tilgang til Mjøsa, noe det må bli tatt hensyn til så vel ved endelig valg av linje som ved utførelsen».

Neida, dette er ikke utdrag av Hamar kommunestyres vedtak i dagens opphetede debatt om valg av jernbanetrasé. Men det ligner mistenkelig, selv om det faktisk er et vedtak i Hamar bystyre fra 1890, da en den gangen debatterte hvor jernbanelinjen skulle legges gjennom byen.

Et klart flertall blant de folkevalgte i Hamar ville opprinnelig, den gangen en planla linjen mellom Eidsvoll og Hamar, legge stasjonen opp mot Holset (midtalternativet). Men byutvidelse og nyere bebyggelse gjorde at Holset-alternativet falt. Senere, da en utredet trasévalget for Hamar-Lillehammer, valgte Hamar å gå for en østre linje som til forveksling ligner sterkt på dagens forslag til østlig trasé. Stasjonen skulle flyttes 1.130 meter sør-øst for den daværende stasjonen i Hamar, mens selve linjen skulle gå i fylling over Akersvika, krysse veien til Stange og til Elverum og fortsette forbi Børstad, Kluge, Tommelstad.

Hovedstyret, som det het den gangen, i Jernbanen ville imidlertid bygge banen nordover langs Mjøsa (noen som kjenner seg igjen?) fordi den var fire kilometer kortere og ville være billigere å drifte enn et østlig alternativ over Børstad, selv om øst var billigst å bygge. Det var et standpunkt som også regjeringen inntok og som også et flertall i Stortinget sluttet seg til. Det var blitt vedtatt uten at byen eller bygdene rundt hadde fått anledning til å uttale seg på forhånd. Årsaken var at det ikke var Hovedstyrets eller regjeringens mening at jernbanen til Lillehammer skulle gå over Hamar i det hele tatt. Hovedstyret og regjeringen mente tvert imot at jernbanen til Lillehammer skulle gå på vestsiden av Mjøsa, altså over Gjøvik.

Banen, som ble kalt Nordbanen, skulle knytte sammen Gjøvik og Lillehammer (i stedet for Hamar og Lillehammer) - og så fortsette oppover Gudbrandsdalen til Åndalsnes. Så sikker var Hovedstyret på at Stortinget skulle gå for Gjøvik at en ikke sørget for å utrede noe alternativ til en trasé langs strandlinjen i Hamar hvis Hamar-alternativet, mot all formodning, skulle bli vedtatt. En hadde rett og slett ikke utredet alternativene i Hamar fordi det ble ansett som urealistisk at banen til Lillehammer skulle gå på østsiden av Mjøsa i det hele tatt.

Jernbanens og regjeringens forslag om å legge jernbanen over Gjøvik og vest for Mjøsa ble imidlertid stemt ned i Stortinget. Det skyldes ikke minst innsatsen til en daværende seksjonsingeniør ved NSB i Hamar, Peder Nilsen. Han var innvalgt på Stortinget fra 1889 til 1891 og kom til å spille en nøkkelrolle under Stortingets behandling av saken i 1890. Nilsen ble ansett som «spesielt sakkyndig» fordi han var jernbanemann. Følgelig ble han formann i Stortingets jernbanekomité.

Nilsen la all sin kraft i arbeidet for at Hamar skulle velges framfor Gjøvik og klarte å samle et flertall i Stortinget om å forkaste forslaget fra regjeringen om å legge jernbanen på vestsiden av Mjøsa. Ved voteringen i Stortinget 8. juli 1890 ble østsiden av Mjøsa (Hamar) valgt med 68 mot 43 stemmer. Nilsen ble forøvrig senere statsråd og også «overbestyrer» ved Hovedbanen. Han ble også den mest hatede mannen i Gjøvik en periode.

Men skulle jernbanen nordover til Lillehammer først gå over Hamar, var det Jernbanens og regjeringens klare oppfatning at den skulle følge strandlinjen langs Mjøsa. Det sto i skarp kontrast til bystyrets mening, som ville ha en østlig linje. Hovedstyret i Jernbanen og departementet brukte de maktmidler de hadde og gjorde det klart at dersom Hamar ville ha en annen trasé enn strandlinjen (altså en østlig trasé over Børstad), måtte saken behandles på nytt i Stortinget. Det ville forsinke hele utbyggingen, men det var også en risiko for at Stortinget kunne snu i selve hovedspørsmålet - om banen skulle gå på vest- eller østsiden av Mjøsa. Og den risikoen turte ikke bystyret i Hamar å ta. Øst-alternativet ble gitt opp.

Strandlinjen, slik den var planlagt fra de sentrale myndigheters side, var sterkt omdiskutert i Hamar, fordi en mente den hindret adgangen og utsikten til Mjøsa. Den ville stenge byen fra Mjøsa. (Noen som kjenner igjen argumentene?). Dessuten ville den ødelegge mange av hagene ut mot Mjøsa. Bystyret understreket sterkt «betydningen av at byen bestandig har hatt lett tilgang til Mjøsa, noe det må bli tatt hensyn til så vel ved endelig valg av linje som ved utførelsen. Den nå planlagte linje er ikke tilfredsstillende og en henstiller derfor at intet endelig valg tas før saken er overlagt med de kommunale myndigheter». Formannskapet oppfordret også folk til massemøte for å understreke kommunens krav overfor Hovedstyret.

Likhetstrekkene mellom dagens jernbanedebatt og debatten i 1890 er rett og slett påfallende: Øst eller vest? Byen og Mjøsa. Statlig arroganse overfor et lokalsamfunn. Sentralmakt kontra lokalt selvstyre. Jernbanedebatten følger med andre ord gamle spor.

(Kilde er en artikkel av Eivind Lillevold i «Hamars historie», utgitt i forbindelse med 100 års-byjubiléet i 1949)

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke