16. sep
 
Den forbudte delen av folkesjela
Hjembrent: «Av alle onde og forbudte ting, er hjembrent noe av det eneste folk har varme følelser for.»

Publisert: 13.nov.2015 04:00
Oppdatert: 13.nov.2015 08:58

Slik skriver forfatteren Torgrim Eggen i boka «HB – en destillert norgeshistorie».

«Mye rart har passert gjennom destillasjonsapparatene i bygd og by opp gjennom årene, men hver eneste dråpe inneholder et molekyl av den norske folkesjela», skriver han. «Dette er en ikke ubetydelig del av hva vi er.»

Det kan i så fall være litt trist – selv om det bare er et molekyl. Men Eggen viser også at hjemmebrenten knyttes til oppfinnsomhet, gründerånd og i tillegg til en markant folkelig trass mot autoriteter. Og det er vel den delen av folkesjela den hører tettest sammen med, får vi tro.

«HB er en moderne norgeshistorie sett gjennom børstens fettede frontrute», opplyser forlaget Cappelen Damm om boka.

Og i denne norgeshistorien står Hedmark ganske så sentralt. Tenkte vi det ikke.

«Den norske brennevinsproduksjonens vugge», heter det i boka om Hedmark og Oppland. Så Torgrim Eggen og hans medskrivende kumpaner Jon Bertelsen og Rudi Høynes dro på tur for å trenge ned i folkedjupet på jakt etter både sjela og hjembrenten. Det var da de endte i Næroset.

De kjørte i novembermørket til de oppdaget tre mjølkespann på ei rampe, men skjønte det var for kaldt ute for umoden sats. «Eller mæsk, som det heter på disse kanter», som Eggen legger til.

Innendørs treffer de fire karer som de riktig nok bare er på fornavn med, men Eggen synes de minner litt om Snekkersvekara. «Ingen av disse brenner selvfølgelig lenger», konstaterer han, men legger til at det muligens ikke kan være snakk om mer enn uker eller dager siden de sluttet med det.

Under besøket i Næroset får Eggen & co også en leksjon i den særegne delen av norsk folkediktning som er knyttet til hjembrentspråket. De lærer at kaffe med hjembrent og sukker ikke heter karsk, men knikt. En knikt med litt ekstra sprit i, kalles visstnok en «skærping» eller «kvæssing». Og «liggar’n» skal liksom bety det som i andre deler av landet kalles bånnski. Men jeg har ennå aldri hørt noen som sier det.

Men det mest fantastiske begrepet de støtte på i Næroset, skriver Eggen, var «skråningsgrævling». Det skal bety en person som «ikke helt kan styre alkoholbruken sin», og kan sammenlignes med en grevling som stadig prøver å krafse seg opp en skråning av løsjord, men stadig raser ned igjen.

Det er et ord jeg heller aldri har hørt i mitt liv, enda jeg innbiller meg jeg har vært over gjennomsnittet interessert i ord. Men jeg har tydeligvis ikke vært nok i Næroset.

Eggen har forresten fått med seg at det også kalles Ponsoset. Og det skal henge sammen med at de drakk så mye pons der, og pons er i slekt med punsj, og sterk var det sikkert uansett hva det betydde.

Gjæroset skal også være et begrep for Næroset som er kjent, ifølge boka. Og det henger sammen med at da kara gikk på samvirkelaget for å handle, lød kodespråket «ti pluss én». Sa fikk de ti kilo sukker og en kilo gjær på disken, eventuelt under den. For det kunne kanskje hende at lensmannen en dag sto bak ei tynne sild og spionerte.

Uansett bør nærosingene være fornøyd med måten de er blitt framstilt på i boka. De er blitt noen romslige kara, og etter at de har regnet en stund på hvor mange knikter de har tatt i årenes løp, tar de fram toradern.

Mens de er i samme strøket, legger Eggen & co også turen til Atlungstad. «Dette er det virkelige pottit-Norge, som av en eller annen grunn har endt som skjellsord», skriver Eggen.

Han legger til at alle ikke har fått med seg hedmarksuttalen «pottit», men «når man står her ved Mjøsas bredd, lurer man på om det ikke må være den korrekte». For Eggen er ikke snauere enn at han også slår et slag for språket vårt, med det samme han er i farta.

Litt verre er det å akseptere at fabrikkbygningen på Atlungstad framstår som «gotisk (…) i truende silhuett mot Mjøsa», og som «ser ut som om Victor Frankenstein kunne hatt verkstedet sitt på loftet». Og egentlig er det en strålende idé, for da kan kanskje Turnékompaniet spille en Frankenstein-versjon som uteteater neste sommer?

Under Stange-besøket får de tre også høre at i gamle dager hadde alle i bygda sitt eget destillasjonsapparat. Den eneste som ikke hadde det var presten, for han hadde to.

«Je vet ingen, je, personlig, som brenne», uttaler Asbjørn Hoelstad på Atlungstad i boka. «Men alle har døm apparatet ståendes – i tilfælle krisesituasjon».

Og slik er stilen gjennom boka. Hjembrenten er noe som ligger tett på folkelivsskildringen. Flatfylla var sikkert like ille da som nå, og brennevin og ulykke var gjerne to sider av samme sak. Men det er ikke egentlig den siden av saken som er emne for denne boka.

Da handler det mer om det som Alf Prøysen skriver om i «Skrøne», om hun som oppdager at ’n Pær har ligget utafor huset om natta, etter å ha kommet fra på fest. Men åffer gikk du itte inn? vil hun vite. «Døra var atte», sa’n Pær. Jammen du ligger jo «med dyne og tæpen og pute og trækk», sier hun. «Glaset sto oppe», sa’n Pær.

For en ble tydeligvis ikke rådløs selv om en hadde tatt en kvæssing for mye.

Og det er lang tradisjon for å omgi hjembrenten med humorens forsonende skjær, i hvert fall blir det gjerne galgenhumor av det. Det er som en kar sier i boka: «Spriten var så ille at allerede på mandag begynte vi å grue oss til helga».

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke