Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
23. sep
Første jul: Julenissen på besøk hos barna i flyktningleiren Hanau i Tyskland.
Foto: Kai Pfaffenbach, Reuters
 
Den første jul i et fremmed land
Lett å bli sentimental med denne overskriften. Radioprogram på julaften er gjerne spekket med intervjuer med nordmenn som mer eller mindre frivillig tilbringer julen kort eller langt unna Norge.

Publisert: 07.jan.2016 04:00
Oppdatert: 07.jan.2016 08:36

Jeg har sjøl en slik jul bak meg som 17 år gammel førstereisgutt. En veldig spesiell jul. Oppmerksomhet ble meg til del fra familie, venner og kjente som viste omtanke for den store smågutten langt fra Mjøsas bredder.

I disse dager har det kommet mange slike store smågutter til landet vårt. Den første jul i et fremmed land venter dem. Ikke bare er landet fremmed, men jula også. I hvert fall vår form for julefeiring. Alt nytt. Ukjente mennesker, provisorisk innkvartering tett i tett med enda flere ukjente. Ikke penger. Ofte bare de klærne de går og står i. Omringet av et samfunn som feirer årets store kjøpefest, gitt legitimitet av et lite barn ved navn Jesus.

Om ikke det skulle være nok. De store småguttene representerer en krise. Og krisa er ikke deres dramatiske flukt fra alt som en gang var nært og kjært for dem. Nei, de får vær så god være takknemlige og ydmyke. For krisa er vår.

Krisa består i at ganske så mange tusen mennesker søker nødhavn hos oss – ikke situasjonen til de som krysser grensene våre. Godhetstyraniet som Sylvi Listhaug i den norske avdelingen av «Tea-party International» åpenbart representerer, nå også i kraft av sin nye statsrådsposisjon, bidrar til at jeg opplever at vi har fått en «opp/ned debatt».

At det kommer mange flyktninger og asylsøkere til Norge defineres som krisa. Ikke situasjonen til de som er på flukt og/eller søker asyl. Fokuset er hvor mye vi kan gjøre for å hindre flest mulig i å komme inn i landet vårt, i fylket vårt, i kommunen vår for ikke å si nabolaget vårt.

Derfor var det var befriende da Rune Nilson i NRK, på programmet Lønsj i beste pensjonisttid, lot påståtte samer være påståtte samer, og spurte om hva er det vi egentlig holder på med. Noen tenner på hus fordi de skulle huse foreldreløse barn. Det er folk som står klare når krigsofrene kommer, for å be dem dra til helvete. Han viser til oppslaget om en 17 år gammel asylsøker som har druknet i en ulykke, hvorpå en norsk kvinne skriver i kommentarfeltet at: «Ja, ja, en utlending mindre å betale penger på. Mer til det norske folk.» Skremmende og hun er ikke alene.

Verken som nasjon eller som enkeltmennesker var vi forberedt på det store antallet flyktninger og asylsøkere. Litt tid til å tenke oss om og besinne oss på trenger vi. Med respekt for alt vi påstår å stå for, har vi bare et valg: vi må hjelpe de som trenger vår hjelp. Og vi må gjøre det med respekt for den enkelte. «Bosettinger» som er en nødhavn, ikke en verdig, varig og meningsfylt løsning.

Klarer vi å reflektere som avtroppende fylkesmann i Oppland, Christl Kvam, er vi som samfunn tilført verdifulle ressurspersoner. Måtte påtroppende statssekretær Christl Kvam få gjennomslag for sine konstruktive tanker i regjeringen.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke