16. sep
AVBRUDD: Fredrik Söderström skriver om den gode feriefølelsen, enten det er i Syden eller hjemme.
 
Den herlig befriende følelsen av å bare være
SIGNERT: Fredrik Söderström skriver om ferie: Om forventninger og møter med steder og mennesker.

Publisert: 12.jul.2018 13:51
Oppdatert: 17.jul.2018 12:54

Det er tidlig morgen her i Spania. Jeg sitter på terrassen, med dagens første kaffekopp, og nyter den praktfulle utsikten over Middelhavet. Og jeg kan ikke unngå å reflektere over den befriende følelsen av ferie. Å være ledig. Frokost på balkongen, et morgenbad i bassenget, stråhatt og solbriller og en interessant bok under parasollen. Lunsj på en koselig taverna, fersk frukt på stranda, et glass rosévin og middag på en fiskerestaurant, omgitt av et mylder av mennesker. Det er slik min oppfatning av hvordan andre har det. Det ser sånn jeg har forestilt meg at vi skal leve. Men det er ikke alltid slik det blir.

Denne gangen har jeg reist ned sammen med min bror og han flotte familie – to små barn og to foreldre som er like stressa som dem er forventningsfulle og omtenksomme. Jeg sitter i og for seg på terrassen, men barna har for lengst stått opp, og jeg har juice i tøflene, most banen i håret og mer yoghurt enn solkrem på kroppen. Hver aktivitet skal motiverer eller forklares, og det er frokost på gulvet, lunsj i taket og middag på sengen. Og oppblåsbare badeleker på størrelse med biler som okkuperer bassengområdet. Lydnivået er konstant på maks, grunnet lykke, glede eller fortvilelse. Jeg prøver ikke å male fanden på veggen. Tvert imot! Det er fantastisk, men på en helt annen måte en det vi forbinder med ferie. Dessuten sitter jeg på det store trumfkortet. Jeg er onkel Fredrik! Og derfor kan jeg når som helst liste meg av gårde med barna og kjøpe is, gi dem potetgull eller noe av det andre som foreldre kjemper hardt for å unngå. Jeg er som enkelte presidenter; jeg holder meg ikke for god til å ty til bestikkelser.

Selve reisen er et eventyr i seg selv, på alle mulige måter. Når man stues sammen med fremmede mennesker og transporteres som buskap kommer ofte det verste i folk fram. Det gir meg en ganske spesielle følelse å være på en flyplass. Det er forventning i lufta – vi skal oppdage noe nytt! Det noe med det å titte på alle de menneskene som snart skal dra et sted, som snart skal få oppleve noe. Og alle har sin egen oppfatning av hva som venter dem, enten det er i New York, Malaga, Tromsø eller Bangkok. Å reise koster penger, men det gjør oss rike på mange andre måter. Uansett hvor i verden jeg befinner meg venter opplevelser som gjør at jeg stopper opp og tenker, og forsøker å lære av andre og se saker og ting fra et annet perspektiv. Min oppfatning er at fordommer og frykt går hånd i hånd med et begrenset verdensbilde. Alt som er annerledes er skummelt om man ikke ser på verden og omgivelsene med nysgjerrighet og respekt.

Når det endelig er dags for å lette finnes det, som regel, plass til alle. Det betyr at ingen behøver å haste seg om bord. Men du bør gjerne være på plass i tid. Det er ikke uvanlig at vi andre må vente på passasjerer som har prestert å sjekke inne seg selv og bagasjen, men som av en eller annen grunn fullstendig har glemt at de også må om bord på flyet, og derfor løper som gale mot boarding-området. For oss andre, med litt bedre oversikt på saker og ting, er det ingen grunn til å slåss for å komme inn på flyet. Man får ingen medalje for å være førstemann om bord. Hør gjerne etter når boardingansvarlig roper opp hvem som skal gå om bord først. Sett deg gjerne på plassen din også. Du behøver ikke stå i gangen og småprate med dem du reiser med. Det skaper problemer for de andre som også vil inn. Det samme gjelder når man har landet. Ikke reis deg. Ta det med ro og la naturen gå sin gang. Jeg lover deg; du får komme av til slutt. Å kneppe opp sikkerhetsbeltet før skiltet har slokket og flyet står stille er ikke bare irriterende, det er også idiotisk. Såframt du ikke har oppdaget en egen dør er det personalet som sørger for at alle kommer av.

Jeg har møtt folk som minst krever en hel lunsj eller kopp kaffe for å rekke å legge ut om alle ferieplanene. Ferien er mer eller mindre skjemalagt fra dag 1 og fram til hverdagen kaller på ny noen uker senere. Det er bil, buss, fly og ferje. Det er farmor, fettere og kusiner, Liseberg og Galdhøpiggen, en uke på Rhodos og en langweekend i Oslo. Jeg blir svett av bare å høre om det. For meg handler ferie om å stenge av, bryte opp i faste rutiner og mønster og bare komme seg bort fra hverdagens mas og krav. Jeg vil bare være. Det lureste er å unngå altfor store forventninger. Ikke se på kjendisenes Instagram-bilder av paraplydrinker, hvite strender og gyllenbrune kropper. Å ha fri handler ikke om å imponere andre. Det handler om å gjøre det som er best for nettopp deg. Om det er en sykkeltur, et familiebesøk, en charterreise eller bare nyte av i hjemmets lune ro; gjør det du vil, ikke hva andre synes du bør.

Men nå sitter jeg her i min ferie og skriver en kronikk, prater i telefon, svarer på mail og forsøker så godt jeg kan å holde meg unna den stabeinte sportsredaksjonen i HA, som jager etter nyheter om nye spillere og kollegaer. Til tross for dette (og solbrent neste, trøtte bein og maur i solsenga) har jeg fått eksakt det jeg søkte; et avbrudd i hverdagen, og muligheten å tilbringe tid med mennesker som jeg virkelig setter pris på. Det er ferie for meg!

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke