16. sep
rettigheter: Litauerne som arbeider med i Broparken kan takke Sagbruks arbeideren (i bakgrunnen) og Arbeiderbevegelsen for sine tariffestede rettigheter. Foto: John Arne Holmlund
 
Det er fortsatt en kamp å kjempe
1. MAI: I Broparken i Brumunddal hviler Sagbruksarbeideren mens den nye arbeiderklassen jobber med byfornying.

Publisert: 02.mai.2015 04:00
Oppdatert: 02.mai.2015 08:34

En fremmed vil knapt registrere fremmedarbeiderne i sving i Broparken en tirsdag kveld. Men for en brumunddøl er symbolikken tung. Arbeidet pågår nøyaktig midt mellom statuene av Sagbruksarbeideren og industribyggeren Berger Langmoen -mannen som etablerte en bedrift som sysselsatte «halve Brumunddal».

Kunstner Svein-Tore Kleppans 3,5 meter høye monument av en arbeidskar samt minnesmerket over industribyggeren Berger Langmoen symboliserer mye av verdiene og kulturen i arbeidersamfunnet Brumunddal. Det er både flott og riktig at de to får stå side om side i industribyen, for deres felles innsats la grunnlaget for dagens Brumunddal.

Sagbruksarbeideren er snart forsvunnet fra den nye byen. De nye arbeiderne kommer gjerne fra Polen eller Litauen og jobber med byfornying og boligbygging. Takket være sagbruksarbeideren og hans kamplystne kolleger, ja, takket være industribyggere som Berger Langmoen - kan nødvendig arbeidskraft fra utlandet nyte godt av vårt velorganiserte arbeidsliv.

Ville det vært slik om ikke tusenvis av arbeidere hadde marsjert i gatene med parolene hevet høyt over hodet? I 2017 er det 40 år siden Arbeidsmiljøloven ble meislet ut og innført. Det som for ansatte i Norge i dag er en selvfølge, var ikke nødvendigvis en selvfølge i arbeidslivet før loven ble innført i 1977. Bare spør en siste generasjon slitere som må leve resten av livet med ødelagt helse fordi det ikke var et lovverk som beskyttet dem mot helseskadelige arbeidsforhold.

Demonstrasjonstoget forbi Sabruksarbeideren og Berger Langmoen, gjennom Brumunddal, ble kortere og kortere – helt til opptoget midt på 2000-tallet døde ut. Det var etter hvert flere arbeidere som bivånet opptoget fra fortauskanten enn som marsjerte under paroler og faner gjennom Brumunddals gater.

Unntakene var under lockouten i 1984 og i 1992 da brumunddøler, uansett klasse, samlet seg bak parolen «Nei til rasisme». Begge disse demonstrasjonstogene samlet over 2000 deltakere.

Det gjorde inntrykk på mange brumunddøler da Høyre-mann og industriherre Terje Lundby, avkreftet av sykdom og med oksygenflaske på ryggen, gikk inn i 1. mai-toget midt i ruta og frontet motstanden mot rasisme side om side med Ap-ordfører Thor Lillehovde. Brumunddølene brukte arbeideres frihetsdag effektivt til bekjempe den onde svulsten som hadde herjet lokalsamfunnet.

Men i arbeidersamfunnet Brumunddal er 1. mai redusert til arena for korps som øver til nasjonaldagen og en nasjonalt kjent Ap-politiker som hovedtaler for en håndfull mennesker inne i Teatersalen. Brumunddal skiller seg nok ikke nevneverdig fra andre norske småbyer.

Vil man kjenne på den litt gammeldagse følelsen av samhold, fellesskap og felles kamp, er Stavsjø eller Tangen steder å besøke 1. mai.

På Folkets Hus på Stavsjø sitter Sigbjørn Johnsen og tala mæ sambygdinger rundt slitne kafébord for anledningen hjertelig fylt med smørbrød, kaker og kaffe. De politiske diskusjonene er kanskje fraværende, men følelsen av å tilhøre noe som er større og viktigere enn deg sjøl er til å ta og føle på. Fellesskapet man kjenner på sammen med stavsjødølene eller folk på Tangen er noe ekte og noe helt annet enn det fellesskapet som tilbys på dagens sosiale medier.

Hva med dagens unge? Jeg forventer ikke at de identifiserer seg med Sagbruksarbeideren fra Langmoen. Men står ikke kampsakene i kø? Er ikke midlertidige stillinger, et altfor teoretisk utdanningssystem og den kostbare kampen for å komme inn på boligmarkedet saker verdt å slåss for? 28. januar møtte hundretusener fram på gater og torg da LO, YS og Unio manet sine 1,5 millioner medlemmer til politisk streik mot det de hevder er regjeringens uthuling av arbeidsmiljøloven og frislipp av midlertidige stillinger.

Det er fortsatt en kamp å kjempe. LO har medlemmene, men er de villige til å marsjere i gatene for de viktige sakene i et slik antall at også 1. maitoget blir en maktfaktor i norsk samfunnsliv igjen? Sittende i Broparken mellom Sagbruksarbeideren og Berger Langmoen nynner jeg Bruce Springsteens «Factory» for meg selv:

«Early in the morning factory whistle blows
Man rises from bed and puts on his clothes
Man takes his lunch, walks out in the morning light
It’s the working, the working, just the working life

Through the mansions of fear, through the mansions of pain
I see my daddy walking through them factory gates in the rain
Factory takes his hearing, factory gis him life
The working, the working, just the working life

End of the day, factory whistle cries
Men walk through these gates with death in their eyes
And you just better believe, boy, somebody’s gonna get hurt tonight
It’s the working, the working, just the working life
Cause it’s the working, the working, just the working life»

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke