Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
23. sep
 
Det gode liv på landet uten landbruk
Signert. Ellen Fauske skriver om bygda, et landbruk i fare og høna: Vi kan ikke gi opp, det er liv laga på bygda.

Publisert: 09.feb.2017 19:07
Oppdatert: 10.feb.2017 07:44

Nå vil alle redde høna. Selv om vi alle de siste åra bare har kjøpt kyllingfileter i gule pakker på butikken, er det ingen som har lurt på hvor det ble av høna før nå. Alle er strålende fornøyd med den ferdig fileterte kyllingen som verken ligner fugl eller fisk. FBI på NRK satte fingeren på hvordan vi kaster mat, eller enda verre, gasser høner og slår ihjel bukkekillinger fordi vi ikke har for vane å spise det kjøttet.

Men vi vil ha brunost på skiva og trenger dermed bare mjølkegeita. Vi vil ha egg fra høna, men bare spise kylling. Samme uka som alle fikk øya opp for dette begynte bøndene å protestere mot landbrukspolitikken. Noe de av gode grunner gjør hver vår. Over det ganske land ble det brent bål som et varsel om fare.

Jeg er ikke så ulik andre, også jeg syns det er ille å kaste mat og misliker at vi blir blaserte i vårt forhold til ressursene. Jeg har lekt med tanken om å ha noen sånne små kje til sommeren. De fleste advarer meg mot at de er rampete, håpløse å gjerde inn og at det ikke blir spesielt mye kjøtt på dem. Ulønnsomt med andre ord. Jeg innbiller meg de kan beite ned busker og kratt. Vi får selskap på bruket og kjøtt til høsten og jeg kan finne ut om kje-kjøtt virkelig er slik en delikatesse som folk sier.

Jeg har for lengst skjønt at norsk landbruk er i kontinuerlig endring. Garder som den jeg kommer fra, er ikke lenger så interessante i et nasjonalt perspektiv. Jeg blir helt sikkert aldri noen heltidsbonde. For meg, som husker hvordan det var før, er det ikke vanskelig å ta til tårene når jeg ser hvor det bærer. Det er som å trykke på et mjukt punkt i sjela. Slik vi kanskje alle kan gjøre når vi tenker på hvordan det var før.

Det var det jeg gjorde den lørdagen jeg stod og rydda i fjøset for å se om dette kje-prosjektet var mulig å få til. I fjøsgangen lå alt utstyret slik det lå den dagen faren min sendte sauen og lukka døra til fjøset etter nesten 200 års kontinuerlig drift. Produksjonsnummer, merker og sauebjeller.

Jeg tror ikke at han sørga mest over forandringene i egen arbeidshverdag, han hadde andre ting han kunne gjøre. Han hadde også sett landbruksmeldinger og bunnlinjer, lidd tap. Men mest sørget han over tapet av kontinuitet, genmaterialet som ble borte og stedsbundetheten til dyra. Dette som hadde vokst og blitt utvikla akkurat på denne plassen gjennom så lang tid. Noe som for alltid ville være borte. Han er ikke den eneste som har tatt beslutningen om å gi seg og kjenne på hvor sårt det er. Flertallet av bønder er snart i den kategorien.

Det er antagelig ikke liv laga for gardsdrift der jeg kommer fra, i hvert fall ikke fristende å investere mye penger i. Det er nok bønder på slavekontrakt i dette landet, jeg skal ikke bli en av dem. Noen ganger synes jeg det er trist. Andre dager synes jeg det er en lettelse.

Ingen kan vel egentlig klandre meg for at det gror igjen, at grøfter blir tette, at stier og skogsveger forsvinner når det ikke er lagt til rette for drift? Det er jo tilfeldig at jeg ble født inn i den tida da man går fjelltur med hagesaks.

Jeg kan ligge i senga og se sola kikke fram over låvetaket. Koke kaffe, spise sen frokost og tenke at dette er livet! – Det deilige livet på landsbygda, det uten landbruk. Med store hus og tun helt uten maskiner og møkk. Jeg må ikke opp når hanen galer, det er jo ingen hane. Ikke noe som krever meg. Alt kan gjøres i dag eller i morgen eller en annen dag.

Og folk i byen, som ikke aner hva ei høne trenger kan redde høna og ha den i rekkehushagene sine sammen med kaniner og hamstre og diskutere på facebook hva høna trenger når den sitter og fryser kammen blå i ei dukkestue utenfor en villa.

Men det er jo litt slapt, jeg som liker at noe skjer. Som liker å dyrke noe, stikke fingeren i jorda. Det er jo derfor jeg trives bedre på bygda enn i byen. – Hva skal vi bruke den norske landsbygda til?

Det er igjen én mjølkebonde i grenda her, han har en eller annen slags stayerevne som er beundringsverdig. Nå er det han som slår hele bygda, med hjelp av noen traktorer og familien. Hele sommeren når jeg sitter på stabburstrappa og koser meg med hvitvin og jordbær kjører han traktor og slår jordene fra tidlig morgen til rundt midnatt. Han kan umulig trenge alt det foret, jeg er livredd han en dag ikke skal orke. I fjor ble han nevnt som kandidat til den lokale kulturprisen. Sånn som ting har blitt er det ingen urimelig tanke! Det er mye kultur i landbruket. Men hvis det er det eneste vi skal sitte igjen med, at vi driver et slags kulturarbeid, er det jo en underlig utvikling. Som å slåss mot nordavind og dumskap, umulig å vinne fram.

Jeg har ikke funnet svaret på spørsmålet mitt, – Hva bruker vi den norske landsbygda til?

Men jeg tror løsningen ligger i å tenke nytt, bryte gamle mønstre. Vi kan ikke gjøre det vi alltid har gjort, si det vi alltid har sagt, det ville vært bonderomantikk. Vi kan heller ikke gi opp, så egoistiske er vi da ikke. Være med på at det ikke er liv laga å bo og leve i bygdene? Nei, søren heller! Vi må plastre den mjuke flekken i sjela, brette opp ermene og få bukkene til fjells.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke