hacklink
18. sep
 
Det hangler og går
Signert. Ellen Fauske skriver om de sykmeldte: Greier vi å tro på den norske nøden?

Publisert: 09.apr.2015 04:00
Oppdatert: 09.apr.2015 07:22

Ord berører oss ikke lenger, konkrete ting berører oss, sa forfatteren Ingvild Rishøi til Klassekampen i påsken. Hun bruker små ting til å fremkalle følelser i novellene sine. Det er omtrent som i novellen til Hemingway: «For sale: Baby shoes, never worn». Verdens kanskje korteste novelle som avdekker vissheten om en voldsom hendelse for noen, som har mistet et barn. Som notis i avisen er den store fortellingen i den lille setningen kanskje nesten usynlig.

Siste dag før påske løp jeg fra butikk til butikk for å ordne de siste tinga før jeg reiste til fjells. På veien ble jeg stansa av en mann, en sånn helt vanlig mann i 60-åra, som sa han hadde forlagt lommeboka, og trengte penger til bussen hjem, han mangla tredve kroner. Hvis det hadde vært en vanlig tigger, en av de som sitter på hvert gatehjørne hadde jeg vel ikke gitt noe, for jeg gir ikke til tiggerne.

Selv om det plager meg, jeg vet ikke hva som er rett å gjøre. Bare gå forbi, eller putte penger i koppen? Denne gangen åpna jeg lommeboka, kanskje fordi det var påske og jeg var glad og skulle på fjellet, eller kanskje fordi han så så vanlig ut. Det gjorde det vanskeligere å ikke bry seg. Jeg ga mannen pengene han ba om og sa «God påske» i det jeg hastet videre.

Etterpå ble jeg gående og tenke på om han hadde snakka sant eller ikke, kanskje han løy og bare appelerte til følelsene mine, jeg bestemte meg ganske raskt for at det ikke spilte all verdens rolle. Jeg hadde tredve kroner, han fikk dem. Jeg vet ikke hvem som fikk den beste følelsen, han eller jeg. Jeg likte uansett å si «God påske» til noen der jeg runda hjørnet på vei til noe annet jeg skulle rekke.

Det gjør vondt hver gang jeg går forbi en tigger, sa forfatteren Ingvild Rishøi i det samme intervjuet. - Og hvordan kan vi tåle at det gjør vondt og ikke gjøre noe med det? Det skal gjøre vondt. - Det er nesten ingen som åpner hjemmene sine for folk som lider lenger. Vi tar oss ikke av våre gamle, eller våre egne syke eller de som lider på gata. - Det bør gjøre vondt å se andres lidelse. Rishøi lurer på om det er baksida av velferdsstaten. Vi tenker det er noen andres ansvar.

Men hvem sitt ansvar er det? Er det noen som tar det ansvaret? Jeg vet ikke. Det finnes mennesker som har det vondt. Rundt høytider blir det ekstra synlig, at det ikke er likt for alle. Kanskje skal det på en måte gjør litt vondt, dette livet, jeg begynner å tro det er noe av vitsen.

«Sykefravær er ingen privatsak» sier Nav-sjefen Bjørn Lien i et innlegg her i avisa. Kanskje har han rett i det, jeg vet ikke det heller. Som tall og statistikk er det vel ingen privatsak, men som hendelser og historier i et liv skal vel ikke alt måtte deles med alle. Vi må uansett møte hverandres virkelighet og fortellinger med respekt, tro på den når vi blir fortalt at den finnes. Noen ganger lurer jeg på om de som jobber på Nav tror på de syke. Det virker som de på Nav tror de syke og legene ikke snakker sant?

Kanskje ordene til de syke ikke berører de nav-ansatte mer? Det de sykmeldte forteller gjør ikke inntrykk. Det er den samme regla, de har hørt den hundre ganger før. Eller kanskje de syke ikke er flinke nok til å forklare hva det er de trenger for å få det bedre? De syke er omtrent som små barn som sier de har vondt i magen uansett hva som feiler dem, og det blir nesten umulig å forstå hva det er som er galt? Hvem er de som stadig kommer tilbake til Nav? Hvilke historier bærer de på? Det lurer jeg på. Hva var det som skjedde? Og til hvem kan man fortelle? Historien bak.

Spark dem bak så de tar seg sammen! sa Carl I Hagen. - Det var nesten morsomt, hvis det ikke var for at det var så forferdelig grunt. Men det fikk jo fart i debatten.

- Hvem i all verden vil stå utenfor arbeidslivet, spurte Hilde C.S. Nordby i et debattinnlegg her i HA. Det lurer jeg også på. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være de som virkelig strever med noe. Det er vel faktisk slik at de færreste sykmelder seg for moro skyld. Det er lange køer for å få profesjonell hjelp. Kanskje folk ikke skal måtte gå og vente på hjelp så lenge? Kanskje vi faktisk må bli flinkere til å hjelpe?

I novellene til Ingvild Rishøi dukker det ofte opp en hjelper, en som griper inn når vi er på det aller svakeste. Når noe står på spill. Og jeg tenker på de gangene i livet mitt da det har skjedd, hvor mye det forandra ting. Når noen sa noe klokt, en venn eller legen min eller en annen. Når noen forstod hva jeg prøvde å si, eller hørte etter. Eller andre ganger, da ingen var der og jeg tenkte det ikke var noen som kunne hjelpe. Det hadde blitt så annerledes hvis noen hadde vært der, skjønt hva jeg trengte.

«Helbredelse er et spørsmål om tid, men noen ganger er det også et spørsmål om muligheter», sa Hippokrates.

Det er så kort vei noen ganger fra å få det til, til å mislykkes. Og det er ikke sikkert veien trenger å være så lang andre veien heller?

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke