15. sep
Per Petterson: Bokmål med radikale former.
Foto: Fredrik Varfjell, NTB scanpix
 
Det norske språket

Publisert: 10.jun.2015 04:00
Oppdatert: 11.jun.2015 08:38

Gunnar Skirbekk skriver mye interessant i sitt innlegg i språkdebatten 27. mai. Han stiller innledningsvis to spørsmål: «Kor langt skal det nye skriftspråket fjerne seg frå dansk skriftspråk», og «Kva for sosiale grupper og kva for regionar bør bestemme normeringa?»

Til det første vil jeg si at etter en lang tids fornorskningsprosess og ikke minst etter det siste liberaliseringsvedtaket i 2005, ser det ut til at vårt dominante riksspråk har fått funnet sin form.

Det er bare å se seg rundt i HA – nesten 100 prosent av det som står skrevet der, er på moderat bokmål . Det har lenge vært problemfritt selv for den stiveste riksmålsbruker å bruke a-former i hunkjønnsord i ord det er naturlig, kua, setra, merra, hurpa, rotta, fylla. Det var ikke slike ord det dreide seg om i riksmålskampens tid, men forbudene mot en rekke levende normalspråkord og -former.

Til Skirbekks andre spørsmål er min kommentar at i og med det moderate bokmålets gjennomslagskraft har vi fått et dominant skriftspråk hvor sosiale grupper og bestemte regioner ikke lenger er toneangivende når det gjelder normering.

La oss se på setningen Skirbekk bruker som eksempel på hvor enhetlig nynorsk er i forhold til bokmål: »Ei lita jente kasta dokka si nedi graset på framsida av løa der kua beita». Det kaos Skirbekk nevner finnes i bokmålet, er det målfolket selv som har presset inn i riksspråket.

Men nordmenn flest finner det ikke naturlig å skrive den radikale utgaven av bokmålet. Skal man presse riksspråket enda lenger i «norsk lei» blir det jo nærmest ren nynorsk – noe et overveldende flertall av nordmenn sier nei til som offisielt skriftspråk. Bruken av vokalen a – i flertallsformen av intetkjønnsord har heller ikke slått igjennom. Dyra, trolla, husa.

Når det gjelder Per Pettersons språkform , er Skirbekk klar over at det er bokmål med radikale former. Men han er ikke klar over, ser det ut til, at det er forskjell på skjønnlitterær prosa og sakprosa, og at språknormeringen her som ellers i verden tar sikte på normalstilen, sakprosasstilen. Skjønnlitterære forfattere står fritt, og i Norge friere enn de fleste andre land. De kan godt avvike mer eller mindre fra normalstilen uten at det er nødvendig å hisse seg opp.

Det var ikke skjønnlitterære forfatteres personlige språk Øverland og andre kjempet mot, det var de påbudte nynorskformene i den offisielle skriftspråknormen og lesebøkenes omgjøring av eldre, avdøde og dermed forsvarsløse forfatteres verker i samnorsk lei.

For meg er min stangedialekt til uvurderlig hjelp når jeg skal uttrykke meg muntlig og skriftlig på riksspråket. Den har sine egne lover, så vel grammatisk som stilistisk. Eks. Sola ( tykk l ) skinn, og det er så vart i dag at je likje å vara i skuggen – blir lekende lett til: Solen ( vanlig l-uttale) skinner, og det er så varmt i dag at jeg liker å være i skyggen.

Verre er det ikke.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke