buy Instagram followers
paykwik bozum
Evden eve nakliyat Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
justin tv
paykasa paykwik
Kayseri escort bayan
sirinevler escort beylikduzu escort atakoy escort sisli escort atakoy escort sisli escort sirinevler escort beylikduzu escort beylikduzu escort
ankara escort ankara escort bayan
15. okt
 
«Det vi ikke snakker om, det finnes ikke»
Signert. Helen Rønningsbakken skriver om #metoo: Frigjøres ofrene endelig fra noe av skammen de har tiet om?

Publisert: 25.jan.2018 13:11
Oppdatert: 25.jan.2018 18:01

Er det det som er tilfelle når det gjelder maktmisbruket som ligger bakenfor metoo-revolusjonen? Er det det som har ført til at man har oversett varsler i politiske partier? Er det det som har gjort at ledere i kultur- og mediebransjen i alle år har fått formidle sine egne erobrerhistorier, mens det finnes en annen versjon som det har blitt sagt lite eller ingen ting om?

Det vi ikke snakker om, det finnes ikke.

Enkelte hevder at vi lever i skamløshetens tid, jeg er ikke enig. Med utgangspunkt i #metoo tenker jeg snarere at vi lever i en tid der skammen er skjevdelt. Den tradisjonelle, kollektive skammen knyttet til samfunnsnormer er riktignok ikke så fremtredende i dagens samfunn, dermed snakkes det også mindre om skam. Den moderne skammen er privatisert, den knyttes til tap av selvkontroll og ens egen verdiløshet som menneske. Skambærerne i vår tid er blant annet de som på forskjellige måter har blitt utsatt for grensekrenkelser, fordi dette også handler om tap av selvkontroll.

#metoo-revolusjonen handler om et oppgjør med grensekrenkelse i form av ydmykelser, maktmisbruk, fysiske og seksuelle overgrep. Misbrukerens skamløshet i disse historiene påfører offeret skam. Misbrukeren mangler den sunne skammen som skal ivareta grenser, virke adferdsregulerende og føre til respekt for andre. Jo større grensekrenkelsen er, desto større er skammen offeret bærer i etterkant. Skamfølelsen får en til å tro at andre vil dømme en slik en dømmer seg selv, dermed snakker en nødig om skammen eller det som er årsak til den.

Det vi ikke snakker om, det finnes ikke.

Det er nok ytterst sjelden at det finnes noen sannhet i dette utsagnet, og når det gjelder skam så vokser den gjerne ved at man tier.

Det som startet med at noen kvinner gikk ut med sine historier om Harvey Weinstein i oktober har ført til mannefall i kulturbransjen, mediebransjen og politikken. Det har skapt debatt både i USA og store deler av Europa. Det har blitt et tema de fleste mener noe om, og det har også skapt ganske steile fronter.

Er dette en heksejakt på i første omgang menn i maktposisjoner? Nei, ikke slik jeg ser det.

Det er på høy tid at det skjer en «revolusjon», det er på høy tid at maktmisbrukerne tar ansvar for sin egen oppførsel. Når den ene historien har blitt til mange de siste månedene handler det kanskje om at ofrene endelig frigjøres fra noe av skammen de har tiet om.

«Alle kvinner har opplevd en full mann som prøver seg på dem. Man trenger ikke overdrive», dette var Carl I. Hagens ord da #metoo for alvor begynte å få konsekvenser i norsk politikk for noen uker siden. Og han har mange som støtter seg. Dette har gått alt for langt, hevder enkelte, heretter kan man ikke gi en klem uten å bli anklaget for trakassering, jeg er redd for hva folk kan finne på å si om meg, kan de ikke la være å grave ti og femten år tilbake.

Vi har forskjellige grenser og forskjellige intimsoner, for noen kjennes det kanskje riktig å signere med #metoo fordi de har opplevd en kommentar rundt kropp og kjønn en gang i tiden, et uvørent kyss i fylla, en hånd som kom for nær. For meg er det ikke det #metoo handler om, men jeg må akseptere at vi definerer forskjellig.

For meg handler #metoo-revolusjonen om et oppgjør med det at det nærmest har vært akseptert at mennesker med høy posisjon blant annet innen kultur, medier og politikk har misbrukt makten de sitter med overfor de yngste i bransjen, både gjennom verbale krenkelser og seksuelle overskridelser. Det handler ikke om fyll, det handler ikke om klønete flørting, det handler ikke om misforståtte klemmer. For meg handler det om maktmisbruk som får konsekvenser for unge menneskers selvbilde og yrkesintegritet.

For meg handler metoo om regissøren som kort tid etter at kontrakten er signert forteller den 20 år gamle scenografen at hun ikke har fått jobben fordi hun har faglig kompetanse, men fordi han har bestemt seg for at han skal ha henne, nå gir han henne en unik mulighet til både læring og karriere. Hun skammer seg over at hun ikke er verdt mer enn at han forteller henne dette åpent.

Under senere produksjonsmøter kan han eksempelvis skrive en lapp med navnet hennes, brette den enkelt og sende den hele runden rundt møtebordet før den når fram til henne, hun tror innholdet er relatert til jobb. Lappen inneholder et seksuelt ønske som får henne til å ville synke gjennom gulvet, hun ser ned, krøller lappen og skammer seg. Dette er kun ett bitte lite eksempel på en grenseoverskridelse fra den 25 år eldre regissøren. Samtidig pålegges 20-åringen stadig flere arbeidsoppgaver til et honorar som er for lavt til at hun kan overleve, men hun skal huske at hun gis en unik mulighet hvis hun gjør en stor nok innsats.

Er det utidig å grave i en gammel historie? Eller er det på tide at maktmisbrukeren tar tilbake ansvaret og bærer sin egen skam?

Det vi ikke snakker om, det finnes. Det vi snakker om, blir kanskje litt enklere å bære for de som har båret historiene og skammen alene i altfor lang tid.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
Şehirlerarası evden eve nakliyat