hacklink
17. sep
Hamar flyplass: Bygget på rekordtiid, åpnet i 1950.
FOTO: Trond Lillebo
 
Dette er historien om Hamar flyplass
Flyplasshistorien: Flyentusiaster, politikere og en framsynt rådmann ville koble Hamar på «den nye verden».

Publisert: 22.jul.2019 11:09
Oppdatert: 22.jul.2019 14:58

I lys av den aktuelle debatten om skjebnen til Hamar flyplass kan det være interessant å se litt nærmere på flyplassens historie. Den er et eksempel på flyentusiaster, politikere og en rådmann som våget å satse på det som bød seg av nye muligheter. De var opptatt av å utvikle byen og koble Hamar på «den nye verden», selv om mange mente det var ren stormannsgalskap.

Flyplassen ble bygd med rekordfart i 1950. Når det gikk så raskt, var det fordi utbyggingen skjedde i et nært samarbeid med de militære myndigheter. De vurderte plassen som viktig både i nødsituasjoner og i beredskapsøyemed. Flyplassen ble en av de aller billigste i hele landet, ikke minst fordi Hærens ingeniørvåpen sto for mye av arbeidet.

Foregangsmannen for å få bygget plassen var kjøpmann Erling Vold. Han var en flyentusiast av de sjeldne. Det ble nedsatt en egen komité i 1949 for å få fart i flyplassbyggingen. Formann var Erling Vold. Med i komiteen var også Hamars legendariske rådmann Sigurd Pedersen (Sig. P.)

Komitéen var ikke redd for å slå på stortromma. Da flyplassen ble åpnet i 1950 med en rullebane på 600 meter, som kunne utvides til 800, ja sågar til 1.200 meter, var det samferdselsministeren som klippet snora. Utbyggingen og åpningen av flyplassen var ikke en sak som i viktighet kunne måle seg med de tunge utbyggingssakene kommunen tumlet med etter krigen, men som likevel fikk stor oppmerksomhet. Kanskje fordi luftfart var spennende og et varsel om nye tider? Når sant skal sies dreide det seg mer om prestisje og stolthet enn om viktighet. Å få Hamar på det nasjonale flykartet ville være ei stor fjær i hatten og et varsel om at byen var både framtidsrettet og moderne.

Men selv om flyplassen var offisielt åpnet, var flystripa på Stavsberg fortsatt for liten til å ta imot trafikkfly. På Stortinget arbeidet «den dyktige og pågående representant for Mjøsbyene, rådmann Sig. Pedersen» (fra en leder i Hamar Arbeiderblad) energisk for å få statlige penger til å utvide stripa – og Hamar inn på det nasjonale flykartet. Flystripa ble utvidet til 900 meter i 1952. Med en klar innflying på 1.200 meter, var flyplassen kvalifisert som trafikkflyplass. Året etter (1953) ble flyplassen gjenåpnet med nok en samferdselsminister som snorklipper.

Gjestene til flyplassåpningen i 1953 ankom selvfølgelig med fly. Den som kom først ut av flyet var Hamars ordfører Erling Audensen. Han hadde reist til Oslo for å bli med flyet til Stavsberg. Hamarsingene gikk mann av huse for å oppleve den nye tid med flyparade og flyshow – og taler. Da hadde allerede verdens minste firemotors passasjerfly, et Heron-fly fra Braathens med plass til 15 passasjerer, noen uker tidligere vært nedom Stafsberg på prøveflyging. «Landingen foregikk i sterk kuling, men forløp likevel prikkfritt», skrev Hamar Arbeiderblad begeistret.

16. mai 1956 var det klart for den store dagen, den dagen hamarsingene med rådmann Sig. Pedersen i spissen hadde arbeidet så hardt for - dagen Hamar skulle knyttes til flyrutenettet. Men det så litt stygt ut. Vinden var i ferd med å ødelegge festdagen. «Men så stakk det stolte Heron-flyet fram over tretoppene, strøk forbi og tok – som skikk og bruk er – en rommelig runde over flyplassen. Akkurat da, presis kl. 13, kom hvite F-84 Thunderjet over plassen til ære for den og de menn som har skapt den, og øyeblikket etter svingte Braathen Safes Heron-fly inn fra nord, turnerte vestenvinden på en mesterlig måte og tok bakken så elegant at flyplasskomitéens formann, kjøpmann Erling Vold, semaforerte en hjertelig gratulasjon til førsteflyveren, kaptein Skjoldhamar. Det første fly i fast rute hadde landet på Hamar», skrev Hamar Arbeiderblad om den historiske begivenheten.

Flyruta gikk fra Oslo til Hamar og videre til Trondheim – med retur samme vei. Komforten om bord var så som så. Heron-flyet var så lite og trangt at det ikke var plass til flyvertinne. Flyet hadde heller ikke trykkabin. Flyturen måtte derfor foregå i så lave høyder som 7000-8000 fot. Her fløy de ofte midt i skyer og uvær over fjellene. SAS hadde egentlig monopol på å operere flyrutene i Norge den gangen, men andre selskap, som for eksempel Braathens, kunne slippe til på ruter SAS ikke ville ha, som Oslo-Hamar-Trondhjem.

Men alle store vyer og særdeles positive omtaler i lokalpressen til tross – flyruta ble aldri noen suksess. Da en oppsummerte trafikken etter et knapt års trafikk, viste passasjertallene at totalt 214 hadde reist nordover, mens 515 hadde tatt flyet fra Hamar til Oslo (Fornebu). Flyrutas videre skjebne var i grunnen beseglet. Etter vel to og et halvt års drift var det slutt. Braathens kunngjorde i desember 1958 at ruta gikk med underskudd og at selskapet ville droppe anløp av Hamar. En av konklusjonene var at Hamar lå for nær Oslo.

En annen årsak til nedleggelsen var at Braathen gradvis skulle skifte ut de gamle Heron-flyene med Fokker F-27 Friendship, som var for store til å lande på Stafsberg. Fokker F-27 Friendship hadde trykkabin og ble snart den virkelige arbeidshesten på norsk innenriksflyging, men Hamar var ikke lenger med på ruteplanen…

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke