hacklink
18. sep
BOK: Wenche Britt Hagabakken signerer sin bok under et arrangement i Hamar tidligere i høst.Foto: Paula Bjertnes
 
Dette var ufint
Lørdagsdagbla’ leses av mange, også i vår region, og foranlediger følgende reaksjon.

Publisert: 30.nov.2016 14:49
Oppdatert: 30.nov.2016 23:17

Det er ikke kutyme at forfattere kommenterer kritikk av egne utgivelser, men er usikker på om normen gjelder ledsager. Dagbladets Cathrine Krøger er en erfaren bokanmelder. Respektert for litteraturkunnskap og fryktet for nådeløshet. 26. november anmelder hun Wenche-Britt Hagabakkens siste roman «Mor, jeg vil hjem». Det er heldigvis sjelden man opplever så ufin behandling av presumptivt sårbare kunstnere.

Formildende nevnes Hagabakkens tidligere «bokperler», som Krøger selv har gitt kred, og i bildeteksten står det at Hagabakken er en anerkjent forfatter med flere priser. Men den siste boken klarer ikke Krøger. Det gis terningkast 3, men i teksten står «nok en gang lar Aschehoug et menneske i mental nød utlevere seg selv». Desken plasserer dette i overskriften, sammen med beskrivelsen «Uredigert klagesang». Underforstått bør forfatteren beskyttes mot seg selv.

Videre skriver Krøger at hun ikke vil spekulere i om det var klokt at boken ble gitt ut. Noe hun faktisk gjør. Oppslaget gis bortimot en helside. Hun anklager forlaget for å sette forfatteren i gapestokken, men benytter anledningen til å forsterke effekten. Bokens innhold og kritikk er basert på subjektive opplevelser, forfatterens erfaringer og anmelderen gjennom sin lesning. Man kan ikke forvente at anmelderen skal vurdere en bok ut fra forfatterens antatte helsetilstand, og være hensynsfull i omtalen. Boken bør vurderes ut fra form og innhold.

Men Krøger gjør begge deler, og går den motsatte veien. Hun gjør et poeng av at forfatteren ikke er i mental balanse, og derfor burde vært spart for utgivelsen. Man kan synes at boken er for lang, at det blir gjentakelser av liknende hendelser, at det blir i overkant mye utålelig smerte, både for hovedperson og leser, osv. Men samtidig illustrerer dette dessverre fortvilelsen, forvirringen og sårheten så autentisk (om det er et gangbart begrep i debatten om virkelighetslitteratur) som det kanskje er mulig. Ikke alltid like elegant, men desto mer ekte.

Ironisk nok har Krøger nylig debattert innholdet i sykepleierutdanningen (hun studerer faget for å «gjøre nyttig arbeid»). Der har hun tatt til orde for at relasjonstemaer som etikk, psykologi, etc. har for stor plass i forhold til anatomi, fysiologi og praktiske ferdigheter med sprøyter. Kanskje hun skulle studert medisin i stedet?

Men, som boken viser, medisin er heller ingen eksakt vitenskap. Og kanskje viser bok og anmeldelse at mer etikk og psykologi er på sin plass. Kanskje bør Krøger vise til boken som et systemkritisk debattinnlegg for den krevende overgangen mellom somatikk og psykiatri.

Et av anmeldelsens tekstutdrag fra boken er som følger: «Sykdom preger nå alle mine relasjoner, min streben, min selvforakt, skam og selvopplevelse».

Dette liker ikke Krøger, men bidrar sterkt i samme retning. Da er det kanskje bedre å la være.

Til slutt et lite fyndord fra boken: «Av skade blir man ikke klok, men skadd. Såpass klok er jeg».

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke