Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
23. sep
 
Ekkoet av marsjstøvler
Taktfast: Det gjelder å ikke bli så komfortabel i egen fredelighet at man ikke hører etter når marsjstøvlene smeller mot asfalten.

Publisert: 21.okt.2017 08:41
Oppdatert: 21.okt.2017 08:43

Jeg har en gammel norsk Høvding-radio stående. En sånn grov, tung boks i tjukt, brunbeiset treverk som har grønn belysning bak en halvmåne av stasjonsnavn. Navnet på en lang, lang rekke byer i Europa og verden for øvrig.

Den bruker lang tid på å bli varm, og bak på den er det klistret et merke som forteller at det er betalt 80 øre i avgift på apparatet.

Høvdingen kommer med en historie. Nå har slokkingen av FM-nettet brakt den til taushet, riktignok, men det er det andre den forteller som er grunnen til at jeg trekker den fram.

Etter sigende lå denne radioen gjemt under et golv oppi Ringsaker da tyskera kom og radioapparater ble forbudt. Den er et tidsvitne og blir ivaretatt som et klenodium. Den er mitt lille symbol på det frie liv, og på de verdiene som vi her i vårt ubegripelig fredelige hjørne av verden tar som en selvfølge.

Det var helt stille fra Høvdingen den dagen et halvt tusen nynazister marsjerte gjennom Göteborg. Det var, mener jeg å huske, en stille dag på hedmarksprærien. Stille nok til at man kunne ane ekkoet av marsjstøvler rett utenfor vår egen port. Den stumpe, dystre lyden av sinte menn som setter hælene i brusteinen.

Og som slår hull i himmelen med knyttet neve, et slag i luften for hatet og elendigheten de prediker fra gatene i vårt naboland i øst.

Det kan falle harde ord i lokal debatt. Særlig i lokaliseringsdebatt. Og ikke minst i jernbanedebatt. Det er vel en og annen sint mann som setter hælen i bakken der og, uten sammenligning for øvrig.

– Du må huske på en ting, sa en klok mann til meg nylig.

– De kaller det katastrofe om jernbanen går her eller der. Men det er tullete bruk av ordet. Nord-Korea er katastrofe.

Han har rett.

I mange år har jeg latt meg more av den utrolig sinte damen som leser nyhetene på nordkoreansk TV. Hun som med teatralsk kraft kaller andre statsledere, og da fortrinnsvis den til enhver tid sittende amerikanske president, for hund, kjøter, sjarlatan og nå nylig for bastard.

Den senere tiden er det blitt litt vanskeligere å le av henne.

Jeg hører på Motörhead når jeg går trimturen min. Om man prøver å gå i takt med dette, kommer man glatt opp på et gangtempo som gjør at jeg, ifølge damen som snakker på engelsk på øret mitt, bruker drøyt åtte minutter per kilometer. Det er fin marsjfart for en hobbymosjonist som aldri viser seg joggende.

Jeg tenker mens jeg går. Den siste tiden har jeg tenkt mye på hvordan vi kom i den posisjonen at vi – menneskeheten – ble sittende i skvis mellom tre sinte, og jeg legger til gale helt for egen regning, menn. En salig miks av demokrati og diktatur har ført oss dit.

Dette sto jeg også og tenkte på da jeg sto i stemmekø på en skole i forbindelse med stortingsvalget i høst. Der sto vi, på rekke og rad, drakk kaffe fra pappkrus, studerte korpsbilder fra 1987 som hang på veggen og snakket med naboen mens vi ventet på å få legge den lappen i den urna.

Dette holder vi på med, tenkte jeg, vi prøver å sette sammen en nasjonalforsamling. Mens rundt oss. På alle kanter. Fabler sinte menn om å sende rakettmenn tilbake til steinalderen. De har altfor mange knapper å trykke på og jeg har altfor liten tillit til dem.

Det stakk i meg da politiet lot køllene snakke et hardt og blodig språk den dagen katalanerne stemte over løsrivelse i Spania nylig. Igjen var det lyden av marsjstøvler, i et land vi nordmenn både reiser til og delvis bor i.

Det minnet om ting vi har sett før. Og så kan en mene hva en vil om løsrivelse eller ikke løsrivelse, og det er for så vidt ikke poenget.

Poenget er at når ekkoet når oss midt i sjukehuskrangelen, midt i jernbanedebatten, mitt i ett eller annet vi surrer rundt vår egen akse og krangler om. Ekkoet av at noen blir slått eller trampet på. Så har vi innmari godt av å fange opp og absorbere det ekkoet fra vårt nær patetisk stillferdige hjørne av kloden.

Høvdingen er stille. Jeg er ikke så glad i å plugge den i lenger, fordi jeg ikke helt vet hvor sprøtt og tørt det ledningsnettet fra nitten noen og tredve er inni der. Og jeg ønsker ikke at klenodiet skal gå opp i røyk mellom hendene mine. Så den får stort sett hvile seg og nyte sitt privilegium som frihetsmonument.

Jeg får nok av elendigheten via mobilen uansett. Jeg ville mye heller søkt meg skurrende fram til en kanal med fin musikk. Det går ikke. Den er ikke dab-tilrettelagt. Kommer ikke til å bli det, heller. Man tukler ikke med bautaer.

Det er noe påtakelig lite militant over lyden av langstøvla mine der jeg tasser over grasvoll som er slått for siste gang i år og som vokser langsomt i påvente av sommeren 2018.

– Trur du det blir krig? spurte damen i kaffebaren som solgte meg stamkaffen min.

– Nei, svarte jeg og kjente umiddelbart at jeg lette etter et ankerfeste for det som kunne høres ut som min overbevisning.

Men det vil jo helst gå godt. Sant? De gode kreftene har alltid seiret over de onde. Det var det vi lærte i eventyrene da vi var små. Det er det vi helst vil tro. Happy ending selger fortsatt best.

Men det gjelder å holde hodet høyt nok til at man ser. Og å høre godt nok etter når ekkoet av marsjstøvler runger. Så høye blir nok uansett ikke jernbaneskinnene at man ikke kan se friheten i øynene.

Den har intet å gjøre gjemt under tregulv.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke