Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
23. sep
TRØST: Holder mormors hånd.
 
En hudløs beretning du ikke vil høre
MENNESKEVERD: Hvor er menneskeverdet blitt av i helseomsorgen for fatalt syke? Til alle som tror at døden er det siste kapittel.

Publisert: 03.jul.2019 15:04
Oppdatert: 03.jul.2019 15:06

Under blodprøvetaking knadde sykepleier mormors arm (der intravenøs ledning gikk rett til hjertet), for deretter å skjule denne kroppskrenkelsen. Legene ble bekymret for hva pasienten feilet og planlagt drenering av lungene måtte utsettes. Pasienten led under manglende pustekapasitet. Hun ble nektet dialyse - etter å ha blitt påført nyresvikt - og ble behandlet som utgått på dato.

Jeg hører en av oss gråte fra et sted langt inne i huset, mens jeg sitter her og skriver. Skriver fordi det er det eneste jeg kan gjøre nå. Jeg kan ikke lenger prøve å få henne til å le gjennom uutholdelige smerter, forsøke å skjerme henne mot mer feilbehandling, trakasserende sykepleiere, utallige kroppskrenkelser og fornedrende situasjoner utført med en rutinemessig selvfølgelighet. Jeg kan ikke få mormor tilbake.

Jeg kan heller ikke sørge. Det kan ingen av oss. Sorgen har satt seg fast et sted på veien mellom sykesengen, håpet og graven som vår lille familie nå sitter igjen med. Vi lærte raskt å putte Sorgen i lomma, rundt alle de hvitkledde. Ingen ville se den, det var som vi var smittebærere av et virus uten kur - Sorgen, deres største fobi. Én gang falt den ut på sykehusapoteket, jeg skulle bare kjøpe en nesespray for mormor, men de harde ordene som haglet fra hvitkledde gjorde at hendene skalv så kraftig at kronestykkene rant ut av lomma og dro med seg Sorgen utover gulvet. Jeg fant hvert kronestykke, men Sorgen var ikke der da jeg skulle plukke den opp. Kanskje ligger den igjen under en hylle med smertestillende og venter på å bli funnet?

Kanskje mistet vi Sorgen lenge før, som en bivirkning av overmedisineringen av mormor, som pågikk i årevis. Kanskje ble den stille kvalt hver gang fastlegen ignorerte mormor når hun gang på gang sa at noe føltes galt. Da hun ba så pent om hjelp og stilte spørsmål, - som bare ble hengende i luften. Mormor var tålmodig, ydmyk og høflig. Kanskje var det Sorgen som til slutt ble forbanna på fastlegen, da hun etter 2 år fortsatt ga mormor de samme unødvendige tablettene som ga nedsatt livskvalitet, så den tok på seg frakken og gikk?

På sykehuset mente kanskje Sorgen det var for tidlig å melde sin ankomst, den ville ikke forstyrre alle de hvitkledde som snakket forbi hverandre, eller skremme modige mormor som fra sykesengen gjorde alt for å komme seg etter organsvikten hun var påført. Hun ga aldri opp, viste styrke. Kroppen hennes var i bedring, men hun ble frastjålet livet bit for bit. Som om en eldre etikett tilsa at hun var en utgått resept, kun der for å nulles ut av systemet.

Vi gjorde så godt vi kunne, la all vår energi i å kjempe så hennes stemme skulle bli hørt, at hun skulle bli behandlet humant, forsvarlig og rettferdig - men vår lille familie ble hakket i filler av de hvitkledde. De kneblet oss med journalnotater gjennomsyret av subjektive holdninger og fordommer. Dekket over sannheten og alle avvikene mormor ble offer for, som vi var hjelpeløse vitner til. De ærekrenket og forsøkte å få oss fjernet, - så mormor skulle stå igjen helt alene. Det var for mye for Sorgen å bære, den hadde ikke plass til sin egen sorg.

Hvor ble det av menneskeverdet? Til den som satte mormor i fare og ikke ga nødvendig helsehjelp. Til de som pådro mormor nyresvikt ved å presse henne ned 11 kg på 10 dager og skrev i pasientjournalen at «pasienten var behandlet med god effekt».

Til de som slo mormor da hun ba om en hånd å holde i, da hun ble nektet å ha sine nærmeste hos seg. Til de som feilvurderte mormor og ga henne opp, lot henne være uten mat, drikke og medisiner i 18 timer etter intensiven, og trakasserte oss når vi etterlyste hjelp.

Til de som påførte mormor unødvendig lidelse, forsøkte å skjule hendelsene og fabrikkerte falske anklager. Til de som overtok ansvaret for mormor, nektet henne oksygenet hun trengte, kroppskrenket henne, braste inn på natten og lo av oss da mormor satt i en stol for å få puste og vi to holdt hender. Til de som gang på gang hensatte mormor i hjelpeløs tilstand - de som ikke var en lindrende, men en hindrende enhet. Til den som, fortsatte å ikke følge sterile prosedyrer for stell av den intravenøse tilgangen mormor hadde i armen og påførte henne den siste infeksjonen - som frarøvet henne livet.

Jeg håper du aldri må oppleve å bli feilbehandlet og trakassert av helsepersonell som du har gitt din fulle tillit. Jeg håper aldri du blir så syk at du ikke kan gå på do selv. At du må ha hjelp av sykepleiere som dømmer deg og slår vitser i sykehuskorridoren for å latterliggjøre en kropp som har båret syke mennesker rundt og løftet andre med sin kjærlighet og omsorg hele livet. Jeg håper du ikke får så store smerter at du ikke klarer å snakke, og allikevel klarer å tegne opp hva som er problemet, fordi du er fullt kognitivt tilstede og får med deg alt. Jeg håper du ikke en dag sitter der omringet av et samfunn, som mener du burde ha dødd i går. Men mest av alt, så håper jeg at om dette skulle skje deg, om vårt verste mareritt også skulle skje deg, ja så håper jeg virkelig ikke du har en familie som blir kastet ut og krenket så voldsomt at når du har gått bort, etter en lang og pinefull sykdomsperiode, så sitter de igjen med de samme erfaringene og traumene brent fast i sine kropper - fordi de fortsatte å gi sin kjærlighet og støtte, da du trengte det som mest.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke