buy Instagram followers
Evden eve nakliyat Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
istanbul evden eve nakliyat
hacklink
paykwik
justin tv
paykasa paykwik
20. okt
 
En sen farsdagshilsen
Signert. Maren Fuchsia Celius-Blix skriver om far: Jeg er priviligert. Jeg har en far, og jeg vil feire ham.

Publisert: 22.nov.2018 12:22
Oppdatert: 22.nov.2018 12:34

Idet jeg skriver dette har vi akkurat passert en merkedag på kalenderen, nemlig farsdagen. En av disse nymotens merkedagene vi har feiret i bare knappe 70 år, og som oppriktig ble oppfunnet av handelsstanden bare for å tjene penger. Jeg skriver «oppriktig» fordi jeg selv er veldig glad i å bruke kommersialiseringsargumentet hver gang jeg ikke har lyst til å være med på noe, det være seg bursdag, barnedåp eller dugnad – enten påstanden henger på greip eller ikke.

Så langt har ingen bitt på når jeg sier at dugnad bare er noe handelsstanden har funnet på for å selge raker, men i tilfellet farsdag er det faktisk helt sant at det er kjøpmennenes påfunn. I Norge var det en komité av nordiske handelsfolk som avgjorde at dagen skulle legges til andre søndag i november, for å øke omsetningen før julehandelen.

I vår familie har vi egentlig aldri hatt noen tradisjon for å markere farsdagen, men ettersom jeg har en far som fortjener å gjøres stas på, har jeg i voksen alder latt kynisme være kynisme og forsøkt å blåse litt liv i dagen – selv om hederspersonen selv synes det er noe tull. I alle fall i teorien, men jeg hørte ingen klager da tre generasjoner la årets utflukt til Prøysenhuset, og mitt opphavs blikk møtte den bugnende kakebuffeten.

Men dagen får meg også til å reflektere over hvor privilegert jeg er. Ikke alle er så heldige at de har en far de vil feire, mens andre ikke har en far i det hele tatt. Hvert år, mellom alle hyllestene og bilder av blomsterbuketter og farsdagskaker, ser jeg de som forteller om sårhet og lengsel, og også de som logger av sosiale medier i sin helhet til dagen er omme. Slikt gjør vondt å lese, og gir meg nesten en barnslig trang til å slå ut med armene og forsikre dem om at pappaen min er snill nok til alle, og synes helt sikkert at det er greit hvis jeg deler ham denne ene dagen.

Man skal kanskje ikke love bort andre mennesker slik, men jeg erindrer at pappa tok det med et smil da alle de andre barna i borettslaget der jeg vokste opp trodde at det jeg og broren min kalte ham – «fatter’n» - var navnet hans – og at det slik hadde seg at en stor flokk barn i alle aldre, størrelser og fargesjatteringer løp etter ham og ropte «Fatter’n! Fatter’n!» når han gikk rundt og utførte sine vaktmesterplikter. Kanskje til enkelte naboers forundring.

Det er en gammel stereotypi at menn ikke er flinke til å vise følelser. Pappa er verken den beste eller dårligste til det, men jeg kan alltid stole på at han er en trygg bauta når det er mine følelser som er i ubalanse. Den alvorlige samtalen kan kanskje være litt vanskelig, men det faller ham alltid svært naturlig å skulle muntre meg opp. «Pizza og pus!» annonserte han en gang muntert, da min gamle barndomskatt hadde gått ut av tiden og han hadde hentet dens levninger hos veterinæren og kjøpt med en pizza på veien i håp om at det ville bøte på såret. «Hau, det var stiv pris for en boks med sot!», proklamerte han da han overrakk meg urnen.

Men det er ikke bare jeg som synes pappa er en kjernekar. Mange ganger har jeg følt meg litt forsømt når venner er like interesserte i å tilbringe tid med ham som med meg, og ikke minst har det vært surt når ungdomskjærester på helgebesøk har sittet på stua og snakket om og hørt på musikk med ham, heller enn å overøse meg med oppmerksomhet på rommet mitt. I voksen alder både ser og verdsetter jeg riktignok at han kanskje har hatt en strategi bak sistnevnte.

Kjærligheten til musikk - om ikke alltid smaken - deler vi. Pappa har tatt meg med land og strand rundt for at jeg har skullet få se favorittene mine, og utvist beundringsverdig takhøyde og interesse for mine særere innfall. Bare én gang har han forlatt en konsert jeg har tatt ham med på, som stort sett bestod av eksperimentelle musikere som blåste i flasker og laget et utvalg strupelyder. Også mine venners ganske spesielle band har han tålmodig latt seg eksponere for. «Å’hen har dessa rømt fra?» har han spurt, men er glad for at ungdommen aktiviseres.

Ofte har det forundret meg at det er jeg som har spalteplass i aviser og ikke han, all den tid ordmagien kommer med en hyppighet jeg bare kan drømme om. «I dag var je så lat at rævskinnet klamre’ seg fast tel lenestolen» sa han nylig med den største naturlighet, etter det hadde vært hardt å komme seg på trening. Og i opplysningens tjeneste stadfestet han avmålt og kontant at «På bokmål heter det ‘telefonkiosk’» sist vi passerte kommunegrensen til Ringebu. En evig pragmatiker er han også. Forleden da jeg brukte vel lang tid på iscenesette meg selv i det jeg syntes var flott lys for å sende en selfie til venner, stilte han det svært betimelige spørsmålet, «Men døm vet da åssen du ser ut?» Jeg har ikke klart å rettferdiggjøre å sende så mange selfies siden da.

Ingen ord i mitt vokabular kan egentlig yte pappa rettferd. Så til både ham og de andre gode, omtenksomme fedrene der ute som stiller opp og gir barna sine et godt fundament her i livet, vil jeg i oppsummering bare si et veldig ektefølt: Tusen, tusen takk.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
evden eve nakliyat