Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
21. sep
Rutiner: Samlet rundt middagsbordet igjen til fast tid.Foto: Sara Johannessen, NTB scanpix
 
Endelig hverdag
Signert. Helén Rønningsbakken skriver om rutiner: Mange av oss er hverdagsmennesker.

Publisert: 16.aug.2018 10:35
Oppdatert: 16.aug.2018 12:10

Jeg er et hverdagsmenneske. Det passer meg bra, det er tross alt hverdager vi har flest av. Jeg tror det er mange som meg. For selv om vi jobber mot etterlengtede fridager og ferier mye av året, så har jeg hørt flere sukke den siste uka at det skal bli fantastisk når både barnehager og skoler er åpne igjen. Det er med andre ord ikke bare våre egne hverdager vi er glad i, vi er minst like glad i hverdagen til de vi deler hus med.

Da jeg for snart tre uker siden så på sønnen min og sa «På mandag er det slutt på ferie», så svarte han tørt «Ikke for meg».

Inne i meg hørte jeg en stemme si «Men det hadde vært det beste, og du kan like gjerne starte tilvenningen til hverdagen nå.» «Nei, ikke for deg» svarte jeg litt kort.

Med arbeidplass hjemme merker jeg godt at ferien ikke er over for alle, selv om den er det for meg.

Klokka ti den påfølgende mandagen banker jeg på døra til tenåringsrommet og foreslår at dagen starter i løpet av en times tid. Klokka halv fire kommer han slentrende ut av dusjen og lager seg frokost. Jeg ser på tallerkenen med de fem skivene han har smurt seg. «Det er middag om et par timer» sier jeg, like kort som da jeg konstaterte at hans ferie ikke var over.

Den første dagen etter tre uker ferie kjennes lang og jeg føler meg gammel. Allerede klokka ni begynner jeg å se på klokka og lure på hvor lenge jeg må holde ut før jeg kan legge meg. Jeg spiser et par skiver, mer for å drøye tida enn for at jeg er sulten. «Skal du ha noe mat før du legger deg?» spør jeg, og får til svar at han ikke skal ha noe. Klokka halv to smeller det i lokket på brødboksen, den er av metall og lager ganske mye lyd. Mellom brødboksen og soverommet til oss som ikke lenger har ferie er det tilfeldigvis bare en tynn vegg.

Jeg teller til ti eller til hundre, og så sovner jeg etterhvert med tanken om at alt er en fase, også det å være tenåringsforelder.

I tida etterpå har jeg tenkt endel på hva det er som trigger meg ved det at andre har en annen rytme enn det jeg har. I utgangspunktet burde det ikke gjøre meg noe det at andre står opp, legger seg eller spiser til andre tider enn det jeg gjør. Allikevel trigges jeg.

Jeg forsøker å hente fram det jeg har av kunnskap om dialog og konflikthåndtering. For selv om den verken er høylydt eller uttalt, ligger det en konflikt der i det at vi har motstridende interesser. Jeg vet også at en konflikt ikke skyldes en handling fra motparten, men i følelser som oppstår i oss i det at vi opplever et udekket behov.

Årsaken til hverdagslengselen ligger nok mye i mitt eget behov for faste rutiner og også felles rutiner med de jeg omgir meg med. Hos meg er behovet for rutiner så sterkt at selv en gjennomsnittlig søndag kan fylle meg med rastløshet og urolig sinn, og da er det lett å tenke seg hvordan tredje uke i fellesferien arter seg.

Rutiner gir trygghet, det er det vi læres fra vi er ganske små. Klare kjøreregler, faste leggetider, felles måltider. At det er trygt for barna er en kjent sak, men jeg tror denne tryggheten er minst like viktig for oss voksne i en hektisk hverdag.

De minste kunne nok gjerne tenke seg enda en uke med dyrepark, sommerteater og frilek. Tenåringene hadde nok gladelig fortsatt noen dager til med chatting halve natta, soving gjennom formiddagen og lite forpliktelser utover å klippe plenen eller tømme oppvaskmaskina.

Vi voksne puster lettet ut når dagene igjen starter med frokost og matpakkesmøring klokka sju, når alle er i aktivitet gjennom dagen og vi samles rundt bordet utpå ettermiddagen, når lyset slukkes og huset faller til ro i ellevetida.

«Da jeg var ung…» tar jeg meg selv i både å tenke og si alt for ofte. Da jeg var ung hadde vi ikke ferie som nå, vi plukket jordbær med såre fingre og vond rygg fra sju til tre og høstferien het fortsatt potetferie. Jeg hører ordene til generasjonene før meg sprette ut av meg før jeg tar meg selv i at dette strengt talt er en sannhet med modifikasjoner. Det hører også med til historien at jeg helst skulle hatt sommer hele året gjennom mye av skolegangen, og at jeg jobbet om natta og sov til lunsj langt inn i tjueårene.

Fram til jeg ble godt voksen fryktet jeg rutinelivet like mye som jeg nå setter pris på det, jeg hadde en slags tanke om at rutiner fikk livet til å rulle og gi like dager helt til du oppdaget at tida hadde gått i fra deg. Kanskje er det en del av å bli voksen det å opponere mot foreldrenes rutiner, kanskje er det en del av en naturlig frigjøringsprosess det å slippe igjen lokket på brødboksen klokka halv to om natta.

På mandag er det allikevel definitivt slutt på årets ferie, enten du er en ferienyter eller en hverdagselsker. Nå venter ti måneder med frokost klokka sju og felles måltid rundt bordet når skole- og arbeidsdager er over. Rutinen er kanskje lik, men dagene finnes det ikke to like av, de er fylt av nye menneskemøter, nye arbeidsoppgaver, utfordringer og lærdom.

Kanskje er det nettopp derfor vi kjenner trygghet i faste rammer som omgir disse dagene og at mange som meg er hverdagsmennesker.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke