Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
23. sep
Jul: Julen feires med et abnormt etegilde. Foto: Roar Vestad, NTB scanpix
 
Enhver er salig i sin tro. Om sannhetens apostler
Jul: Dette er tanker i en juletid. Refleksjoner mot en feiring.

Publisert: 27.des.2017 13:17
Oppdatert: 27.des.2017 13:24

De kaller det tro. De sier de tror, men det de mener er at de tror seg å vite. Så folder de sine hender for Herren så stor, trygler og ber intenst for seg selv, denne rettroende og salige horden. De ber for all verdens syndere og for de fattige og for de små, men mest for å redde seg selv. De ønsker vel det beste for oss alle på livsferden, håper jeg, der vi skrider mot det evige livet de vil skal komme. Sakte, men sikkert faller de imidlertid fra og ingen har hørt fra dem siden.

Dette er de troende, både de fromme moderate og de fanatiske, ja, til og med de ytterliggående terroristene. Det dukker stadig opp nye, frelste og salige, de som skal arve «det evige livet». Noen ofrer livet for sin tro også, og håper at tiden snart skal komme.

Livet, er det så godt at det helst skulle vare evig? Ja, er livet godt eller er det dårlig? Er det noe vi skal frelses fra eller frelses til? Er livet bare elendighet, noe vi helst vil komme oss ut av, eller er det så godt at vi vil at det aldri skal ta slutt?

I forsamlingslokaler, bedehus og kirker samles de troende om sin sannhet om livet. Det ropes et samstemt halleluja i Pinsemenigheten på Råholt også. Mens bilene durer forbi, samler de seg inne i Håpet. Andre steder, både nært og fjernt flokker de seg, adventistene, metodistene, frikirkens medlemmer, pinsevenner, baptister, Maran Ata, katolikker og lutheranere. Enda lenger unna både åndelig og geografisk har vi de som kneler i sine moskeer og sverger til Koranen. Nå er de vel ikke så langt unna fysisk lenger heller. Mange har dem nær seg.

Alle disse har en ting felles. De slår i bordet med sine hellige skrifter, det være seg Bibelen eller Koranen. Det ropes også ved klagemuren i Jerusalem og det holdes seremonier i synagogene. Det er bare de som har forstått det og tolket skriften rett. Ja, til og med Jehovas vitner og Mormonere er blant de rettferdige. - Endetiden er nær sier «vitnene.» Når skal den komme. Nei, det er de ikke så sikre på. De flokker seg i bedehus og templer, de opplyses i Rikets sal. Endetiden er nær. Ja, det kan vel godt hende, det.

Alle tror at de vet det sanne, eller de tror seg å vite. Alle har tolket skriften rett. Vi andre har ikke skjønt det. Det er vel vi som er de vantro. Noen hyler og geberder seg. Andre dyrker sin tro i andakt og ro. For en utenforstående ser det ut som de, i stedet for å feire bots og bededag, Sabbat eller Id, kanskje skulle søke veiledning og hjelp i seg selv, hos lege eller i psykiatrien. Men egoet tar jo sjelden feil. På tyske soldaters hjelmer under den andre verdenskrig sto det «Gott mit uns» - Gud med oss. De okkuperte og drepte i Herrens navn, de også.

Hellige Sankt Olav kristnet Norge med tvang og drap. Arven førte han videre fra andre deler av Guds klode. Det drepes og voldtas over en lav sko også i vår tid, om enn ikke i Hallingdal og Valdres.

Guds rike er nå og det som skal komme. Det ber vi om i Fader Vår, la ditt rike komme, både nå og senere.

Så derfor, måtte Herren eller Skaperkraften være med oss alle. Måtte denne ufattelige og intelligente kraft også være med dem som ikke er helt sikre?

For hvordan skal det gå med oss som tilhører den horden? Vi skal vel også frelses til livet, eller er vi de evig fortapte? Det er ikke troen, men tvilen som er det liberale samfunns viktigste bidrag til sivilisasjonen.

I følge Jehovas Vitner lever vi altså nå i «endetiden» og det har vi gjort lenge. Det vises til naturkatastrofer, folkevandringer, kaos og hat. Hos mange råder det forvirring. Det er de rettroende som skal arve det evige livet. De vantroende er fortapte til en eksistens ingen vil ha. Jeg tror, jeg tror og jeg lever, altså er jeg. Jeg er i dette livet.

At det finnes en skaperkraft er hevet over enhver tvil. Når man ser hvordan alt i naturen er flettet sammen, for slik å fungere, ja, da kan troen på en skaper bli sterk.

Denne enorme kraften finnes jo der et sted og måtte vi for all del engang finne den og få den, i hvert fall hinsides, i den ubegripelig dimensjonen som da skal komme.

Det jeg imidlertid er engstelig for er at noen vil bli skuffet, alle de som tok feil. Hvem de nå enn måtte være. Måtte vi alle en dag få visshet om at vi ikke skal sove i et evig intet. Kanskje kommer vi tilbake? Men vil vi det og lar det seg gjøre? Det vet bare Vår Herre. Og Han har i hvert fall rett. Det tror nå i hvert fall jeg, men hvem vet? Jeg tror det er mulig å tolerere og akseptere ulikheter hos hverandre.

Det feires jul landet over. Høytiden skal være en påminnelse om at Jesus ble født. Hos majoriteten av det norske folk feires det med et abnormt etegilde. Det drikkes og spys. Det har vært handlet gaver til folk som har det meste og mange som ellers aldri går i kirken annet enn i dåp, bryllup og begravelse, nå kan de pynte seg og vise seg fram med vellykkete barn og barnebarn. De som ikke en gang har et forhold til kristendommen, nå kan de høre salmer, i julen er det greit, nå kan de ture og fråtse, uten å reflektere over det. Tradisjon kaller man det. Tradisjon uten bevissthet. Egoismen råder, gassing og fråtsing, mens store deler av verdens befolkning lider av sult, lever under åk, opplever krig, overgrep og ondskap. I Norge herjer bevisstløsheten hos horder av feite og velfødde, i all sin motbydelighet.

Det må kunne gå an å dele, om ikke helt likt, så anstendig.

Vi rekker våre hender frem

som tomme skåler.

Kom til oss Gud og gi oss liv

fra kilder utenfor oss selv.

Frans av Assisi sier i sin bønn:

Herre, gjør meg til redskap for din fred!

La meg bringe kjærlighet der hatet rår.

La meg bringe forlatelse der urett er begått.

La meg skape enighet der uenighet rår.

La meg tro der tvilen rår.

La meg bringe sannhet der villfarelse rår.

La meg bringe lys der mørket ruger.

La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!

Frans av Assisi gav avkall på sitt liv i rikdom for å hjelpe de som levde i fattigdom. I dag, som i tidligere tider, er et utall mennesker på flukt fra terror, krig og fattigdom. Mange er redde for å få dem for tett innpå sitt liv.

Et sted inni oss er vi alltid sammen

et sted inni oss er vi alle her, et sted inni oss ...

deler vi ikke alle denne kloden, skal vi ikkealle den samme vei?

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke