17. sep
 
Er det en ekstremist i ditt nabolag?
Radikalisering: Trusselbildet i Norge er høynet. Politiet er bevæpnet. Terror er et ord på alles lepper. Men sånt skjer vel ikke her?

Publisert: 21.mar.2015 08:14
Oppdatert: 21.mar.2015 08:30

En ung gutt opplever at foreldrene skilles. Endelig, det har bare vært krangel og slåssing lenge. Familien har vært i oppløsning siden han var liten. Rus og misbruk.

Barnevernet var involvert. Gutten er i opposisjon, blir stadig forsøkt satt på plass, men finner seg ikke til rette.

Samtidig er utfordringene på skolen uoverkommelige. Ingen spør hvordan han har det eller hvorfor det går så dårlig, og han har ikke for vane å be om hjelp - og slutter. Han droppet fotballen, mistet mange venner. Han har ikke jobb, ingen penger og ingen å være sammen med. Hvorfor har alt og alle snudd seg mot ham?

Det kan være mange grunner til at man havner der: på sida, i utenforskapet. I ungdomstida henger kanskje ikke livet helt sammen. Det er ikke uvanlig at det butter imot og føles vanskelig.

For noen blir det for mye, man føler seg som et offer, og frustrasjonen og sinnet stiger. Du passer ikke inn. Ingen ser deg, er det noen som bryr seg om hvem du er? Og hvem tyr du til når du er helt aleine?

«Vi tar imot alle som dere ikke vil ha», skal Arfan Bhatti ha sagt. Han karakteriseres som limet i det islamistiske miljøet i Norge. En radikal gruppe som står med åpne armer for de ungdommene storsamfunnet skyver vekk, de vi ikke klarer å fange opp og inkludere.

I et seminar om radikalisering på Hamar denne uka ble Bhatti av Yousuf Assidiq beskrevet som «verdens beste ungdomsarbeider».

Fordi han veit hvordan disse ungdommene har det, kjenner det igjen. Han ser dem, snakker med dem og gir dem det de trenger, det alle er på leit etter; tilhørighet. Et sted vi føler oss hjemme, trygge, akseptert, sett av andre.

Så enkelt er det, og så farlig. For dette er ikke et fellesskap på linje med en vanlig ungdomsklubb. Tvert imot er det et miljø som på vegne av islam opplever seg i krig med hele vesten og som er villig til å bruke våpen, vold og terror for å oppnå sine mål.

Det er skremmende, for hvorfor skulle ikke dette skje på Hedmarken? Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har bedt alle landets kommuner være på vakt, og Morten Aspeli var en av 22 ordførere som fikk brev fra statsministeren med oppfordring om å drive forebygging mot radikalisering.

Men som rådet var fra barnevernsansatte i Oslo på onsdagens seminar; vi må ikke få panikk fordi vi tvinges til å håndtere et hittil uvant fenomen.

Og rekrutteringen til radikal ekstremisme er kanskje ikke så annerledes enn til annen, mer velkjent kriminalitet: Når du føler at storsamfunnet er imot deg, dras du mot ytterkantene og mot feil side av loven.

Ideologi er ikke ungdommenes hovedfokus, det er mer tilfeldig om man trekkes mot en gjeng «ordinære» biltjuver, mot nynazistiske grupper eller mot radikal islam.

Men noen søker religion, og den versjonen av religionen som overtolkes, til dels forvrenges og er i opposisjon, den som spiller på og utnytter ungdommenes «kampmodus». Det farlige, og relativt nye for oss, er når det etableres et «oss mot verden» der vold ses som naturlig virkemiddel.

Ifølge Europol har 5.000 statsborgere fra EU-land reist fra hjemlandene sine for å slutte seg til islamistiske ekstremistgrupper i andre land. PST anslår at drøyt seksti personer fra Norge har dratt for å delta i krigshandlinger i Syria og Irak siden høsten 2012.

Derfor er terrorberedskapen her i landet økt. Politiet går med våpen til daglig. Og selv om politistasjonssjef Bjørn Lier sier at det per i dag ikke er akutte trusler mot vårt distrikt, kan det altså – neste gang du hører på radio om fremmedkrigere – handle om unge mennesker som vokste opp i ditt nabolag.

Det er vanskelig for de fleste av oss å forstå, men vi må prøve. Hvorfor reiser de fra det vi opplever som et trygt land med alle muligheter – for å utsette seg selv for stor fare ved å verve seg til miljøer der hatkriminalitet, terror, ekstreme handlinger og vold er naturlig?

En ungdom på veg mot å radikaliseres har ofte legitime grunner til å reagere med sinne og vil spørre deg tilbake; hva holder meg her? Jeg får ikke oppholdstillatelse, jeg får ikke jobb. Fordi jeg er muslim, ser folk på meg som en potensiell fare og trussel uansett. Det er umulig å bli integrert og alle er imot meg – hvorfor skal jeg da bli?

Der er vår oppgave: å vise hvorfor han skal bli værende, og at det er mulig. Når politistasjonssjefen sier at radikalisering og utvikling av ekstremisme er en felles utfordring for hele samfunnet, er det selvfølgelig sant.

Men det er lett - og ikke minst mest komfortabelt - å misforstå, og tenke at «samfunnet» betyr institusjonene, det offentlige. I realiteten betyr det oss.

Det betyr lærere, rektorer, naboer, imamer, ungdomsarbeidere, fotballtrenere, helsesøstre, barnevern, utekontakter, prester, kassadamer, Nav-ansatte, FAU-ledere, korpsdirigenter, bibliotekarer. Alle som er i kontakt med unge mennesker til daglig. Det er vi.

Vi må se signalene tidlig, tørre å spørre hvordan det går, må invitere, inkludere og få dem som er på vei ut av et fellesskap inn igjen.

Det betyr inn igjen på skolen, i en vennegjeng, i fosterfamilien, på fotballaget, filmklubben, hjem på middag, vise dem nettverkene som finnes. Lokalsamfunnet, nærmiljøet, må ta ansvar for å tilby steder de kan passe inn og gi ungdommene en sjanse når de er på leit etter en plass i helheten.

Vi må sørge for å være bedre ungdomsarbeidere enn Arfan Bhatti og hans gjeng.

God helg!

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke