15. sep
 
Er det nytt at skolen skaper tapere?
Signert. Helén Rønningsbakken skriver om skolen: Annerledes før, men var den bedre når alt kommer til alt?

Publisert: 28.feb.2019 10:59
Oppdatert: 28.feb.2019 11:03

Lærere slutter i jobben fordi de ikke ville være en del av et system som skaper tapere.

Undersøkelser viser at så mange barn og unge i dagens samfunn opplever stress og press knyttet til skole at det må sees som et humanitært problem. Skolesystemet var annerledes før, men var det bedre når alt kommer til alt?

Jeg hadde mitt første møte med skolen i 1980, jeg ser at det er lenge siden.

En høstdag året før skolestart var det innskriving av neste års førsteklassinger. Vi fikk utdelt grovt papir til å tegne på. Selv om papiret var av dårlig kvalitet, fikk vi kun det ene arket. Ingen mulighet for prøving eller feiling.

Jeg tegnet meg selv med rulleskøyter, det må ha vært en fjern drøm for meg som kom fra bratte lier uten annet enn grusvei i nærområdet.

Etter innskrivingen ble mor og jeg tatt til side av hun som heretter aldri skulle hete noe annet enn Frøken. Mens vi tegnet hadde hun observert at jeg var venstrehendt, det var et problem. I dag ville vi kanskje kalt det utfordring, i 1980 hadde vi ikke begynt å se problemer som utfordringer enda.

Jeg kunne ikke begynne på skolen før jeg ble utredet for denne skavanken, målet var at jeg skulle bli høyrehendt innen neste august.

På hjemveien lurte jeg på om jeg kom til å gå på skolen sammen med de jevnaldrende. Når jeg tenkte etter følte jeg meg venstrehendt i hele kroppen.

Det var det utredningen viste også, ekte venstrehendt og venstrebent i alt jeg foretok meg. Det ble ikke gjort videre forsøk på omvending.

Ikke at jeg tok særlig skade av ønsket om å gjøre meg høyrehendt, men det sier noe om hvor lite rom det var for å være bare litt annerledes enn flertallet i et klasserom i 1980. Taket er litt høyere i dag, er det ikke? Selv om målet om individuell tilpasning ikke alltid nås, så er det der.

Som mor med skolebarn gjennom elleve år opplever jeg at kontaktlærerne alltid har ønsket at hver elev skal kjenne mestring og motivasjon ut fra egne forutsetninger. Har vi vært heldige med kontaktlærere, eller har noe faktisk blitt bedre den siste generasjonen?

Vi hadde glassmontere i korridorene på skolen. De fineste tegningene fra tegnetimen fikk stå i monter til alles skue. De som var midt på treet fikk henge på veggen i klasserommet. De dårligste ut ifra lærerens vurdering, ble aldri hengt opp. Jeg tegnet ganske bra i utgangspunktet og ble bedre, men jeg husker ansiktene til noen av dem som så å si aldri fikk et bilde opphengt, det var ikke mye motivasjon å spore.

Da vi pugget gangetabellen gikk læreren mellom pultradene med pekestokk. Vi sto i givakt, én etter én ga vi svar på oppgavene han ga oss. Den første som svarte feil måtte sette seg, og slik fortsatte det til bare én, altså den beste, sto igjen. Det var en skam å måtte sette seg tidlig selv om det var redsel som førte til feilstavede svar, intellektet var blottlagt og latterliggjort foran de 27 andre elevene i klassa.

I gymtimene ble to elever plukket ut til å velge lag. Hadde jeg bare vært tykk, tenkte jeg, da kunne jeg i det minste blitt brukt som målvakt. Jeg var tynn, langbent og dårlig koordinert. Laglederne kranglet om hvem som skulle slippe å ha røkla på laget. Læreren gjorde lite for å forhindre det.

Vi ble stadig delt inn i grupper som førte til fokus på hva vi ikke mestret framfor hva vi kunne oppnå med hjelp og motivasjon på veien. Om dagens skole skaper tapere så føyer den seg i så fall inn i en lang tradisjon.

I min tid var utfallet av skolehverdagen i stor grad avhengig av den enkelte læreren. I dag opplever jeg at utfordringen ligger i selve systemet og samfunnskravene vi har skapt. Lærerne gjør ofte så godt de kan selv om de har liten frihet, selv om skjemaveldet preger hverdagen. Sånn sett opplever nok både lærere og elever et annet press enn tidligere.

Elevene pålegges tester der både den enkelte og skolene rangeres på en nasjonal skala.

I min tid foregikk rangeringen først og fremst innad i klasserommet, men denne rangeringen skapte også tapere.

Jeg vet ikke om det ble gjort undersøkelser om stress og press blant barn og unge da jeg var ung. Men presset eksisterte. At noen falt utenfor på veien er det heller ingen tvil om. Ikke falle utenfor avhenger ikke bare av at vi har et system som har rom for ulikheter, men også av at vi møter mennesker som ser potensialet i oss.

For min del entret ett av disse menneskene klasserommet det siste året på barneskolen. Han var høy og tynn og hadde gul Tiedemann som stakk opp av baklomma på de brune kordfløyelsbuksene. Den første mannlige læreren uten grå lagerfrakk. Han kunne være brutalt ærlig, men jeg opplevde at han var oppriktig nysgjerrig og interessert i elevene.

Når lærere slutter i jobben fordi skolen preges av måloppnåelse, nasjonale tester, soling og skjemautfylling, tror jeg det er viktig å huske én ting; læreren som ser eleven har ofte større innvirkning enn et tallresultat på en test med hundre spørsmål. Vi må ikke glemme at en god relasjon kan være redningen når systemet svikter og skaper tapere.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke