16. sep
HALVTIME UNNA: Et spesialistsykehus ved Mjøsbrua vil det med dobbeltspor og firefelts motorvei uansett ta 20–30 minutter fra Hamar, Lillehammer eller Gjøvik å komme seg dit.
 
Er framtida i et venterom i Oslo-regionen?
Vi må skape nye realiteter på bakken. Vi må øke interaksjonen og samhandlingen innad i Mjøsregionen.

Publisert: 09.mai.2016 04:00
Oppdatert: 09.mai.2016 10:13

Er det bedre å stå banke på døra i en overbefolket Osloregion enn å ta kampen og skape tilbudene selv i Innlandet?

Det vil riktignok gå mye kjappere å komme seg til Oslo etter hvert, men Oslo er byen som vokser mest i Europa og som i løpet av noen år vil få flere hundre tusen nye innbyggere. Ja, kanskje opp mot en million mennesker. Allerede i dag har sentrale institusjoner i hovedstaden store voksesmerter. Byen og regionen vil ha mer enn nok med seg selv i årene som kommer. Og så skal vi i innlandsfylkene også stille oss i de samme køene i stedet for skape tilbudene her i vår egen nærhet?

Det er tilsynelatende så lettvint å vende blikket mot Oslo når vi gang etter gang opplever hvor vanskelig det er å bli enige med kranglevorne opplendinger om sentrale samfunnsinstitusjoner som sykehus og høyskole/universitet. Da kan heller de på andre siden av Mjøsbrua liksom bare ha det så godt.

Dette er en form for latskap og virkelighetsflukt som er i strid både med historien og med hva som langsiktig tjener innlandsregionen. For et par uker siden satt jeg og hørte på tidligere statsarkivar Per-

Øyvind Sandberg snakke om Åker, dette gamle politiske, økonomiske og religiøse maktsenteret i Hamar i historisk tid, om Hamarkaupangen og bispesetet på Odden. Om Hamar som maktsentrum i Innlandet. Det er riktignok lenge siden, men de historiske linjene forteller oss noe om hvilke posisjon Hamar hadde og at en har historien med seg når en vil slåss for å videreutvikle innlandsregionen i stedet for bli en forstad og å sette seg på toget til Oslo.

Vi må konsentrere oss om å utvikle regionen der vi bor og ikke om naboen lenger sør. Den har mer enn nok med seg selv. Selvfølgelig er det slitsomt når det virker som alt en skal samarbeide om i Innlandet bare blir krangel. Men det er jo ikke riktig. Det private næringslivet samarbeider jo som bare det. For bedriftene eksisterer fylkesgrensen bare på papiret. Innovasjon, kompetansebygging, men ikke minst samhandling gjennom næringsklynger er noen stikkord. Rundt Mjøsa finnes det en rekke eksempler både på enkeltbedrifter og på næringsklynger som gjennom samspill, forskning og utvikling, hevder seg både nasjonalt og internasjonalt.

Vi har forlengst et felles arbeids- og utdanningsmarked. Det eksisterer en rekke foreninger og organisasjoner som samarbeider svært godt på tvers av fylkesgrensen. Ja, ikke bare det. Man er rett og avhengige av hverandre. Det er innen deler av de offentlige eide institusjonene, spesielt sykehus og høyskoler, det krangles.

Vi må forsterke infrastrukturen for å bindene innlandsfylkene sterkere sammen. Derfor er kravet om firefelts motorvei videre nordover fra Hamar - og østover til Elverum så viktig. Derfor er det helt avgjørende at jernbanen bygges ut videre med dobbeltspor til Lillehammer. Vi må skape nye realiteter på bakken. Vi må øke interaksjonen og samhandlingen innad i Mjøsregionen og skape en infrastruktur som trekker regionen sammen - og som ikke bare gjør det raskere å komme seg til hovedstaden.

De valgene som tas får store konsekvenser - kanskje for 100 år framover. Valget i sin tid om å føre jernbanen nordover fra Eidsvoll til Hamar for å få en sammenhengende jernbaneforbindelse mellom hovedstaden og Trondheim via Rørosbanen, ga grunnlaget for utviklingen av jernbanebyen Hamar. Det var slett ikke gitt at det skulle bli slik. Sterke krefter ville for om lag 140 år siden ville at jernbanen skulle gå fra Eidsvoll til Hørnsand i Løten eller gjennom Solør.

Vi må innse at ikke alt kan være som det har vært. Det er ensbetydende med stagnasjon og tilbakegang. Hedmark og Oppland er på en del områder for små alene til å bygge opp institusjoner på et høyt nok nivå nasjonalt. Derfor må man samarbeide og samle ressursene over fylkesgrensen innen en del fagområder. Vi kan ikke alle forvente at vi skal ha sykehuset eller universitetet i gangavstand fra der vi bor. Men gitt et spesialistsykehus ved Mjøsbrua vil det med dobbeltspor og firefelts motorvei uansett ta 20-30 minutter fra Hamar, Lillehammer eller Gjøvik å komme seg dit. Ærlig talt, det er overkommelig!

Dette forutsetter at fokus er utvikling i innlandregionen og ikke denne lettvinte skulingen til Oslo. Historien har vist at det ikke bli lett, men med en langt sterkere infrastruktur innad i regionen vil det være mulig. Da må vi slutte med å si at det holder at dobbeltsporet kommer til Hamar. Det gjør ikke det. Dobbeltsporet må til Lillehammer. Og vi må akseptere at Gjøvik er i sin legitime rett når de krever bedre vei - og jernbane nordover.

Vi må etablere forutsetninger som på sikt også vil endre holdningene. For det er jo i stor grad holdninger og følelser det handler om. Holdninger og følelser kan være gjenstridige, men de er ingen evigvarende sannheter. De kan endres over tid, og den beste måten å gjøre det på er å endre realitetene slik at så mange som mulig ser at det faktisk er i ens egen interesse, enten du er opplending eller hedmarking, å bygge opp tilbudene i innlandsregionen - og ikke sitte på overfylte venterom i Oslo.

 
– Artikkelen fortsetter under bildet –
Artikkelforfatter: Rolv A. Amdal
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke