15. sep
 
Fjellbygd eller feriefjell?
Signert. Ellen Fauske skriver om å hogge trær: Hensyn til friluftslivet er et eget punkt når du skal hogge.

Publisert: 09.jun.2017 06:56
Oppdatert: 18.aug.2017 13:07

Jeg er glad i naturen, men noen ganger føler jeg meg litt alene om det, sa en 14-åring til Aftenposten tidligere i juni. Han bor i Bærum. Han løper orientering, og det som på kartet hadde sett ut som den fineste furuskog var plutselig en hogstflate. Det taklet gutten dårlig. - Jeg er glad i hvert enkelt tre, og det skader meg å se dem falle for menneskehånd, fortalte han. - Vi må ta vare på det vi har, og det er kanskje på tide å se seg tilbake og tenke på hva man har ødelagt. Tenk hvor mange trær vi kunne spart. Det var som å gå på et gulv av tynne kvister og trestammer. - Det er noe av det verste jeg har vært borti, sa gutten til avisen. De som hugget det ned, hadde ikke engang tatt seg bryet med å legge kvistene i hauger. Alt lå bare akkurat der de hadde hugget det ned.

14-åringen kom med klar tale. Slik så det ut for han.

Det var ikke min hogstflate han refererte til, heldigvis, men jeg forsto han antagelig ikke var så glad i sånne som meg. Jeg tenkte at han skulle sett meg når jeg lå søvnløs og tenkte på den teigen jeg skulle hogge, vel vitende om at jeg har et ansvar for naturen jeg griper inn i. Det som var det verste Bærums-gutten hadde vært borti er kanskje ikke det verste for skogen til syvende og sist. Han tenkte om skogen slik mor hans nok har lært han å tenke når han skal rydde rommet sitt, alt som ligger på gulvet skal plukkes opp.

Denne uka hadde jeg nemlig min første hogst. For meg en merkedag, et år med spekulering, planlegging og utregninger. Samtaler med skogbruksleder med gode råd. Livredd for kjøreskader, at ikke naturmangfoldet skal ivaretas og at etableringen av ny skog ikke skal gå bra. Men da jeg så åpningen i lia der hogstmaskinene jobba tenkte jeg og at det ble fint. Og fornyelse av skogen er i et miljøperspektiv et pluss.

Tryslingene i de store hogstmaskinene vet hva de gjør. Slik skogbruket utføres nå er det ingen sak å være kvinne og skogeier. Og jeg er ikke noen Mille-Marie, det er vel grenser for hvor mye skade jeg kan gjøre.

Det er ikke mer enn halvannet år siden jeg stod som elev i Jønsberg-skogen med motorsag på gruppe med tre voksne menn og skulle felle mitt første tre. Gutta var nok like nervøse som meg, det var flere kontorrotter som skulle bli agronomer og skogeiere. Preget av stundens alvor pekte en av dem på ei diger gran, nikket mot meg og sa «damene først». Det trengs generelt mer kløkt enn muskler i skogbruket nå, og jeg kan vel lære.

14-åringen fikk så øra flagra av andre enn meg på Aftenposten-innlegget. Mens andre igjen mente han er framtidshåpet. Folk som kunne noe om skogsdrift forklarte hvordan det henger sammen, miljøtankegangen rundt skogsdrift. Hvorfor ei hogstflate ser ut som den gjør. Det handler ikke om estetikk, men hva som er bra for skogen.

Det er første gang det brukes skogsmaskiner på gården her. Så langt har skogsarbeidet i generasjoner vært utført med tigersvans, øks eller motorsag. Med hest og slede, eller traktor og vinsj i de bratte liene. Etter at faren min sluttet å hogge selv, er det ikke blitt hogd. Jeg husker jeg som barn på skolen fikk høre fortellingene om tømmerhoggere som lå iskalde i skogsbrakker der skjegget frøs fast i veggen om natta og de måtte rive løs skjegg og hår, snørr og barter fra veggene neste morgen. Jeg drømte aldri om å bli en slik. En blåfrossen, kortspillende tømmerhogger i klaka vømmøl, som sov i ei koie hele vinteren. Det er for menn utelukkende.

Skogbruket har endret seg i takt med forståelsen av hva som er bærekraftig og klok utnyttelse av skogen, hva som er effektivt nok for vår tid. Hva som er miljøvennlig. Når det skal bevares og når det skal fornyes. Det som før ville vært en vinters arbeid kan nå gjøres på et par dager av to mann og to maskiner.

Østerdalen har som Jacob B. Bull skrev alltid vært de øde skogers dal med dyster, svartnende granskog. Han beskrev Østerdalen i ett ord: ensomhet. De første som bosatte seg her «ble borte» i skogene. Så dukket det opp små hytter, gårder og tun, røken steg fra stadig nye plasser. Noe vokste fram i de store skogene. Hus bygd av tømmer. Menneskene hadde flyttet inn i skogene. Jeg kan fortsatt kjenne igjen Østerdalen i Bulls beskrivelser. Følelsen av en slags ensomhet, i hvert fall en stillhet. Du bør være glad i naturen skal du bo her. For spesielt interesserte vil noen påstå.

Men stadig flere lengter etter stillheten, etter fjellet. En annen måte å leve på og noe rolig å feste blikket på. Noe som er mye større enn deg, fjellet og utmarka. I det ligger muligheten for næringsutvikling for fjellbygdene, ei framtid og noe å leve av. Et håp om at flere skal komme hit, turister i hvert fall.

Fordi vi har allemannsretten har alle en mening om hvordan skogen og utmarka skal være, hvem den er til for. Noen vil ha brede preparerte løyper, andre vil lage egne løyper og gå alene. Noen vil ha utsikt, andre vil ha skog å gå i. Noen vil løpe orientering, noen vil hogge. Noen vil ha ei gammel seter som ligger for seg selv, noen vil ha oppvarmet innkjørsel og naboer omtrent som hjemme. Uansett en balansegang mellom bruk og vern det også.

På Facebook tordnet én at hvis den 14 år gamle treelskeren bodd i England hadde han ikke fått lov å løpe i skogen i det hele tatt, der ville den vært privat grunn uten adgang for orienteringsløpere som han.

I Norge legges det til rette for at alle skal ha tilgang på naturen, uavhengig av hvem eier grunnen. Hensyn til friluftslivet er sågar eget punkt når du hogger. I min kommune er det lagt til rette for at rullestolbrukere skal komme seg ut i skogen, det liker jeg spesielt godt. Natur tilgjengelig for alle. Men samtidig virker det som respekten for eierskapet svekkes i møte med allemannseiet. Alle vet best. Vi ser det i rovdyrdebatten, når det handler om jakt, beiterettigheter, utbygging i utmarka og når det skal hogges.

Skal man være fjellbygd eller feriefjell? En god del fjellbygder har i takt med endringer i landbruket blitt stadig mer feriefjell. En gang var det sauen i fjellet vi skulle leve av. Nå er det turistene som bygger og tråkker i det samme området vi skal leve av. Og så skogen da.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke