24. okt
ILLUSTRASJON: Oddmund Mikkelsen
 
Foreldre med riktige forutsetninger er viktigst
Signert. Fredrik Söderström skriver om foreldrerollen: Vi trenger foreldre med tålmodighet, respekt og en solid dose sunn fornuft.

Publisert: 16.mai.2018 13:35
Oppdatert: 16.mai.2018 15:39

Jeg har fått bekreftet at Norge er en idrettsnasjon. Jeg har alltid hatt en mistanke, men etter nå å ha bodd her en liten periode, har jeg absolutt ingen tvil. At landet er proppfullt av naturelskere åpenbarte seg tidlig. Alle skal ut på tur. Er det ikke på ski, så er det på sykkel eller til fots. Opp på fjell, ut på sjøen eller i skog og mark. Men idrettskulturen her til lands er ikke helt den samme som i Sverige.

Norge har fostret mange fantastiske idrettsutøvere, men hovedsaklig individuelle. Lagidretten har ikke samme status, i hvert fall ikke på samme måte som hos svenskene. Personlig tror jeg lagidretten utgjør en viktig del av samfunnslivet. Et sted der vi våger å stille krav og utfordre, samtidig som vi former og fostrer gode mennesker. Først og fremst når det handler om barn og ungdom. Og alt dette i et trygt miljø.

Idrettens framtid er interessant å reflektere over. Vi har et skille mellom elite og ungdom, og blander ikke store og små. Idretts-Norge går så det griner, men det finnes allikevel utfordringer som behøver å diskuteres. Ishockeyen er ikke unik på noen måte, men om jeg skal uttale meg om akkurat denne idretten så ser jeg et behov for flere ishaller, enda flere aktive ungdommer, flere engasjerte ledere, mer ressurser og en tydelig plan for fremtiden.

Men først og fremst behøver vi foreldre med riktige forutsetninger. Jeg mener da ikke penger og bakgrunn, men tålmodighet, respekt og en solid dose sunn fornuft. Gjennom årenes løp har jeg altfor mange ganger sett eksempler på foreldre som med de beste intensjoner forderver barna sine. Iblant er det mødrene, men som oftest er det fedrene. Voksne mennesker som altfor ofte vil leve ut sine drømmer gjennom barna. Foreldre som stiller urimelig krav på barna, og altfor tidlig pusher på altfor hardt. Og de forstår ikke hva som til slutt kommer til å skje.

Jeg har jobbet mange somre på hockeyskoler rundt omkring i hele Sverige. Det har vært en bra måte for meg å beholde føttene noenlunde plantet på jorda. Sommerleirene har vært et sted hvor man får en pause fra krav, penger og alvor – alt det derre der som alltid er nærværende i den profesjonelle idretten. Det var ikke mange stjerner der, men mange fine undommer, og et miljø hvor latter og felleskap var viktigere enn hvorvidt man vant eller tapte.

Min viktigste regel var følgende: «Ingen foreldre får være tilstede i omkledningsrommet». Overlat ansvaret til oss ledere. La oss utfordre guttene og jentene. La oss stille kravene. La oss være dem som forteller hva som er rett og galt, både på og utenfor isen. På denne måten kan mamma og pappa forbli det trygge og nøytrale. Jeg har mange artige minner fra den tiden av livet. Og ett par riktige dårlige.

Den hendelsen jeg trolig minnes aller best handlet faktisk om en ung «kille» fra Norge som en morgen fortalt meg at eneste grunnen til at han var på hockeyleiren var at foreldrene ville dra til Spania, uten barn på slep. Søstera hadde blitt sendt avgårde på rideleir, og her satt han; utenfor en kald liten ishall, tårøyd og fortalte at han lengta hjem. Hans store drøm var å spille piano, men pappen hadde klart og tydlig gitt beskjed om at den slags aktiviteter var for jenter.

En sørgelig liten anekdote. Og det finnes flere av det slaget. Jeg vil dog understreke at det også finnes uendelig mange kloke foreldre som virkelig gjør alt for å gi barna de beste forutsetninger for å lykkes. Ja, faktisk hele familier som stiller opp og gjør alt de kan. Dere utgjøre majoriteten.

Om du på død og liv vil leve i troen på at idrett handler om liv og død; vær så god! Jeg lever selv i den verden, trives utmerket og tror på muligheten å få utfordre seg selv og andre. Det finnes mange ungdommer som virkelig vil satse på idrett, og da skal vi gi dem den muligheten. Vi skal la det finnes en sjanse å nå drømmer og mål, men vi skal la alle få velge selv. Vi skal lære barn å tenke selv, og vi kan bli flinkere på å stille krav, trene rett, tenke rett, gi alt i konkuranser. Det skal ikke være en negativ ting å ville bli best. Men vi kan ikke late som at alle har samme drømmer. Vi skal respektere ulikhetene; alle kan ikke, og vil ikke, bli best.

Dette er et følsomt tema. Enkelte hevder at jeg ikke er kvalifisert til å ha en mening om det, ettersom jeg ikke har egne barn. Da kontrer jeg med at jeg har egne foreldre. En mamma som alltid har vist varme, kjærlighet og tiltro, uavhengig om jeg hadde laget mål eller sittet på benken. Til tross for, eller kanskje takket være, at jeg har en pappa som selv har vært en dyktig ishockeyspiller har jeg aldri hatt presset på meg å bli noe annet enn den jeg selv ville bli.

Han gjorde hva han kunne for å gi meg muligheten til å bli framgangsrik, men jeg tok den ikke. Det var mitt valg. Selvsagt hadde vi noen høylytte diskusjoner – det var ikke alltid vi kom helt overens. Men jeg følte alltid jeg hadde full støtte, uansett om jeg var flink eller dårlig. Jeg fikk alltid ta egne valg, stå for dem og ta konsekvensene. Jeg ble ingen stor hockeyspiller, men jeg tror faktisk at jeg ble et ganske bra menneske. Det takker jeg mine foreldre og idretten for.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke