17. sep
 
Fra fosterstilling til langsiktig formuesforvaltning
Kommunalt boligarbeid

Publisert: 31.mai.2016 04:00
Oppdatert: 31.mai.2016 11:15

Alle skal bo trygt og godt. Dette har vært et mantra i norsk boligpolitikk som skiftende regjeringer har omfavnet – uten kontroverser. Det er kommunene som i all hovedsak har ansvaret for den praktiske gjennomføringen av boligpolitikken.

Kommunens boligpolitikk spenner fra urbaniseringsplaner, disponering og regulering av byggeklare arealer samt regulering for boligbygging til å sørge for boliger til innbyggere med svak økonomi eller helseproblemer. Det siste handler om å oppfylle lovmessig hjelpeplikt til enkelte innbyggere i visse livssituasjoner. Dette kalles boligsosialt arbeid. En forutsetning for godt boligsosialt arbeid er at kommunen har en god boligpolitikk.

I det boligsosiale arbeidet er bygningsmasse kun ett av virkemidlene til kommunen. Men dette virkemidlet – boligene – er og vil alltid utgjøre en formue for kommunen. Jeg stiller spørsmål ved om kommunene betrakter og forvalter boligene som formue?

Et eksempel: En bykommune med 500 utleieboliger, med gjennomsnittspris på 2,0 millioner kr., har en formue som tilsvarer om lag halvparten av kommunens årlige driftsbudsjett. Hvis man legger til at kommunen har skaffet seg denne boligformuen ved hjelp av 20–40 prosent tilskudd fra Husbanken, får denne «formuekaken» ekstra glasur og pynt. En slik dimensjon krever en god porsjon etikk når det gjelder forvaltning, slik at denne kaken ikke blir usmakelig.

De kommunale boligene til sosiale formål er hovedsakelig utleieboliger. Disse har, som alle andre boliger, utgifter knyttet til vedlikehold, og de har også en lei tendens til å dra på seg ekstra slitasjekostnader på grunn av feilbruk eller hyppig skifte av leietakere.

Jeg ser tre faktorer som kan hindre tenkning om formuesforvaltningen i det boligsosiale arbeidet. Manglende vedlikehold går i enkelte tilfeller så langt at verdiene forringes. På den annen side kan dårlig bruk fra leietakere føre til en sterkere utgiftsfokusering. Disse to faktorene kan sammen svekke formuesforvaltningen. Den tredje faktoren, som etter min oppfatning er mest bekymringsfull, handler om en skjør verdiplattform dyrket fram av dårlige holdninger til brukerne av de kommunale sosiale tjenestene. Summen av disse kan forsterke den allerede fremhevede utgiftsfokuseringen og problematisering av utfordringer, noe som igjen kan føre til et distansert forhold til formue.

Det er ulike tilnærminger kommunene bør ha dersom man skal kunne heve dette til et akseptabelt faglig nivå.

For det første bør man forlate forestillingen om at disse eiendommene er en uønsket utgiftspost. Godt boligarbeid kan være den fremste velkomstpakken kommunen har for sine innbyggere, spesielt de som befinner seg i en livssituasjon der de trenger hjelp fra kommunen.

For det andre bør man erkjenne at boligpolitikk er sektorovergripende. Det er en klar sammenheng mellom boligarbeid, helse og folkehelse. Hvis boligarbeidet ikke kommuniserer godt nok med andre sektorer som helse og folkehelse, bør man reflektere over hva man driver med. Forsømte boligeiendommer neglisjerer leietakere og påfører dem nederlagsfølelse. Dette blir således et folkehelseproblem.

En tredje tilnærming bør være å fjerne skillet mellom det man kaller eiendomsforvaltning og klientarbeid. Dersom man ikke forvalter formuen med et klart mål om at den skal komme brukeren til gode, må man stoppe opp og reflektere over hensikten med å erverve slike betydelige formuer ved hjelp av statlige tilskudd. Det er et stort paradoks at kommunene på den ene siden håver inn betydelig inntekter på utleieboliger, og at man på den annen side bare kommuniserer utgiftssidene ved disse.

En fjerde tilnærming bør være å erkjenne at «klientarbeid» byr på noen utfordringer som til enhver tid vil kunne kollidere med kortsiktige forretningsinteresser. Disse utfordringene bør være velkjent blant halvparten av de kommunalt ansatte, siden disse har sin grunnutdanning i helse- og sosialfag og pedagogiske og samfunnsvitenskapelig fag. Å utføre arbeidet etter lærebøkene vil kunne gi andre perspektiver.

Som forvalter av boligformuer synes enkelte kommuner å ligge i fosterstilling. Når vedlikehold av så betydelige formuer blir forsømt, viser det mangel på handlekraft i boligpolitikken – og ikke minst en distanse til verdiskaping. Dermed kan man se langt etter merverdi i kommuneøkonomien og bedre tjenester til innbyggerne.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke