17. sep
 
Fred, frihet, fest og fotball
Fred: Om noen dager skal vi igjen ut i gatene å feire vår frihet, men vet vi hva det innebærer og setter vi nok pris på den?

Publisert: 25.mai.2016 04:06
Oppdatert: 27.jun.2016 10:23

Rahman (15) har scoret vinnermålet for guttelaget i Brumunddal i serieåpningen i fotball. Han forstår og snakker fortsatt dårlig norsk, men ansiktet lyser av stolthet da lagkameratene på treningen dagen etter hyller sin nye venn og lagkamerat med en spontan applaus.

Rahman er enslig mindreårig asylsøker bosatt i Brumunddal. Helt alene flyktet han fra krig og elendighet i hjemlandet til den trygge småbyen ved Mjøsa. Om noen dager skal Rahman oppleve i sin første 17. maifeiring. Jeg vet at han for lengst har kjøpt seg ny dress og er full av forventninger. Han kommer sikkert til å undres over at vi feirer vår frihet her i trygge i Norge.

Tankene hans vil garantert gå til det krigsherjete hjemlandet Afghanistan, der vår frihet, vår trygghet og vår velstand er noe folket bare kan drømme om.

17. mai blir en festdag for Rahman, men aller viktigst for 15-åringen er hverdagene på det nye hjemstedet i Norge. Fire ganger i uka sykler Rahman de to kilometerne fra hjemmet til Sveum.

Der treffer han sine nye venner – spillerne på guttelagene til Dala. Med all respekt for skolen; men norsktimene i garderoben og ute på bana sammen med kameratene er en vinnerformel. Å delta i hverdagsaktiviteter i lokalsamfunnet, enten det er korps eller idrett, er og blir den viktigste arenaen for inkludering og språklæring.

Kan hende står ikke alle glosene i lærebøkene, men hva gjør vel det; gutten lærer norsk effektivt samtidig som vennskap og fellesskap formes og opplevelser skapes.

Jeg tenker at jeg er heldig som får være med i et idrettsmiljø som åpenbart og uten store fakter evner å ta vare på å inkludere Rahman, Mahad og Ali – gutter jeg har lært å kjenne fra idrettsbanen.

Mens Rahman og Ali i noen lykkelige timer sammen med jevnaldrende kjemper om ballen på trygge Sveum – tenker jeg på en annen ung mann som står meg nær; en modig offiser fra Hamar som akkurat nå kjemper for irakere og kurderes frihet med livets som innsats i et krigsherjet Nord-Irak, der IS truer på flere kanter.

Her hjemme vant vi vår frihet tilbake 8. mai 1945. Og siden har vi levd med fred og frihet. Så trygge føler vi oss at vi tar sjansen på å bygge ned vårt eget forsvar. I stedet sender vi noen av våre beste menn og kvinner til krig- og konfliktområder rundt i verden.

Det står respekt av en ung manns beslutning om å forlate vår egen frihet og mennesker han er glad i for å risikere liv og helse for at mennesker i andre deler av verden skal få oppleve det vi tar som en selvfølge.

Tilbake på Sveums grønne gress, ser jeg keeper og muntrasjonsråd Ali Babbas kritthvite glis fra øre til øre.

Lagkameratene vrir seg i latter. Somalieren er vår Mini Jakobsen – en matchvinner og en herlig klovn i gul keeperdrakt. Derfor er også kampropet en blanding av bred ringsakdialekt og somalisk.

Gutta i garderoben driver inkludering helt naturlig – uten å strø om seg med flotte ord. Ikke krever de noe «kred» for det heller. Fotballgutta mine snakker ikke om integrering - men driver med inkludering.

Politikere derimot, snakker seg gjerne varme om integregering, men vet knapt hva inkludering er i praksis. Inkludering handler om å bry seg i hverdagen og bedrives av helt alminnelige mennesker i lokalsamfunnene.

Klassekamerater, ansatte i skole og barnehager, fotballvenner, naboer og nærmiljøgrupper gjør en kjempejobb etter at politikerne har satt tall på hvor mange asylsøkere og familiemedlemmer som får komme til Norge.

For hva er vel et politikerbesøk på et asylmottak hvert fjerde år mot 200 fotballtreninger i året når vi snakker om inkludering i samfunnet.

Min venn i NATO-tjeneste i Irak kommer ikke hjem til 17. mai-feiring. I et stekende hett ørkenlandskap er han travelt opptatt med trening og opplæring av kurdere som slåss for sin frihet.

Men kjenner jeg ham rett vil han nok sende noen tanker i retning oss hjemme på nasjonaldagen; et bunadskledd og velstående folk i et fredelig land, der innbyggerne tar som en selvfølge at de nødvendigste behov for eksistens er dekket.

Soldaten vil tenke at livene vi lever står i grell kontrast til irakerne som daglig må slåss for både mat og fedreland.

Årevis med krig og elendighet førte Rahman til Norge og Brumunddal. Helt alene har han kommet til et fremmed land med et ukjent språk, en helt annen kultur og en velstand han knapt trodde fantes.

Tirsdag skal Rahman oppleve barnetoget gjennom Brumunddals gater. Han skal få oppleve jublende barn som vifter med flagg og synger sanger han garantert aldri har hørt.

Tilhørighet betyr mye for Rahman. Han hadde ikke bodd mange dagene i Brumunddal før han fant fram til idrettsplassen Sveum. I sommer skal han til Østersund på turnering med guttelaget. Det kan bli et høydepunkt i hans liv så langt.

Men for at denne drømmen skal kunne realiseres må Rahman og de andre gutta på laget gjøre noe typisk norsk; jobbe dugnad.

Så når tusenvis av brumunddøler feirer nasjonaldagen i Husebyparken tirsdag, er det en ung, enslig afghaner som har raket og gjort parken presentabel sammen med sine nye fotballvenner i Dala.

Gratulerer med dagen som kommer!

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke