15. sep
Hamar-politiker: Fredrik Monsen.Foto: Normann Fotoatelier/Domkirkeodden
 
Fredrik Monsen - et noe mer nyansert bilde
Historie: Fredrik Monsen var en innflytelsesrik politiker i Hamar i 40 år, men også forsvarsminister i årene før 2. verdenskrig. Beskyldt for å stå bak «det brukne geværs politikk».

«Jeg vil intet gjøre for drankeren Madsen, for forsvarsfienden Monsen og for stuten Nygaardsvold. Derimot kan det være godt og nyttig å bruke sin tid til en gang å risikere sine knokler for den nasjonale reisning.»

Dette skrev oberst Konrad Sundlo, hærkommandant i den strategisk viktige byen Narvik, i et brev som Vidkun Quisling tok med og viste til nazi-toppene i Berlin i desember 1939.

Madsen, Monsen og Nygaardsvold var handelsminister, forsvarsminister og statsminister i Norges folkevalgte regjering. Som Quisling var Sundlo med i Nasjonal Samling (NS) og ble dømt for landssvik etter krigen, og mer om Sundlo står å lese i Asbjørn Jaklins ferske bok om kampene ved Narvik i 1940.

Forsvarsminister Monsen ble før krigen, og blir fortsatt iblant, anklaget for å ha stått for «det brukne geværs politikk», en antimilitaristisk nedrustningspolitikk som etter sigende la Norge åpent for det tyske angrepet 9. april 1940.

Fredrik Monsen (1878-1954) fra Hamar var stortingsrepresentant fra 1922 til 1949 innvalgt fra byene i Hedmark og Oppland. Han er mest kjent som forsvarsminister i Nygaardsvolds arbeiderpartiregjering fra 1935 til 1939. Da Monsen fylte 70 år i 1948, skrev redaktør Olav Larssen i Arbeiderbladet: «Den dag i dag kan vi i artikler i den borgerlige presse ofte se at Fr. Monsen ble omtalt som «forsvarsministeren med det brukne gevær».

Det var partiets radikale ungdomsforbund som sendte ut dette berømte merke, og det ble et ikke lite oppstyr da det ble kjent at en av folkeskolens lærere brukte merket både i skoletimene og ellers. Ennå 34 år etter ulmer det så smått i glørne. Det er ikke mange episoder som opplever en så høy alder i den politiske propaganda.»

I noen år fra 1914 til 1930 sto både Arbeiderpartiet og Fredrik Monsen for en antimilitaristisk politikk. De ville nedlegge hele det militære forsvaret. Monsen mente den gang at militærvesenets viktigste oppgave var, som han sa, «å verne om den økonomiske overklasses maktstilling og slå ned arbeiderklassens kamp for bedre kår og rettferdigere samfunnsforhold». Han så også på militærvesenet som bortkastede penger som i stedet kunne vært brukt til sosiale tiltak for arbeiderklassen.

Dessuten mente Monsen at krig var så ille at intet forsvar var den beste politikken, en holdning som ble styrket av de meningsløse lidelsene under første verdenskrig. Et lite land som Norge kunne ikke forsvare seg mot stormakter uansett. Det var en sterk overbevisning om at militærvesen og opprusting i seg selv ville føre til krig.

Dette standpunktet sto sterkt i arbeiderbevegelsen. Som det står i verket Arbeiderbevegelsens historie: «Ingen annen enkeltsak fikk så mange til å marsjere under fanene og ble så ofte omtalt 1. mai som militærsaken. På den annen side fantes det neppe noen annen sak hvor arbeiderbevegelsens meninger og agitasjon vakte så mye avsky og motstand blant folk utenfor bevegelsen.»

Når derfor forsvarsinteresserte høyreorienterte enkeltpersoner også i våre dager anklager Arbeiderpartiet for å ha stått for «det brukne geværs politikk», så er det altså ikke helt tatt ut av luften. Men noe viktig fordreies og forties i fortellingen. For det første var det de borgerlige regjeringer i perioden 1920-1935 som virkelig gjennomførte nedrustning og kutt i det norske forsvarsbudsjettet fra å ha ligget på ca 70 millioner til drøyt 30 millioner kroner, det vil si mer enn en halvering. For det andre var det under Arbeiderpartiets regjering, og med Fredrik Monsen som forsvarsminister, at en forsiktig opprustning ble gjennomført fra 1935.

Allerede i 1936 var det tydelig at Monsen hadde endret sitt syn på det militære forsvaret. Opprustningen i Europa fra de aggressive fasciststatene Tyskland og Italia gjorde at også Norge måtte styrke forsvaret mest mulig. Statsminister Johan Nygaardsvold kunne fortelle Stortinget 14. februar 1939 at regjeringen hadde økt forsvarsbudsjettet fra 34 millioner i 1935-1936 til 58 millioner i 1938-1939.

Forsvarshistorikeren professor Tom Kristiansen konkluderer derfor slik i sin bok fra 2014:

«Trass i sin opprinnelige antimilitarisme var Monsen en av hovedarkitektene bak Arbeiderpartiets nye forsvarspolitikk fra 1937. Store midler ble fra da av bevilget for å heve den militære beredskapen, spesielt nøytralitetsvernet som de fleste regnet for den mest sentrale del av Forsvaret.(...) Uansett Monsens tidligere syn på militære spørsmål hadde han i løpet av et par år gjort en formidabel innsats for å heve den sivile og den militære beredskapen.»

Mye mer om dette er å lese i min ferske bok Fra antimilitarist til forsvarsminister. Fredrik Monsen og 1930-tallet.

I desember 1939 ble Fredrik Monsen syk og måtte forlate regjeringen. Som stortingsrepresentant deltok han likevel i de viktige stortingsmøtene 9. april 1940. Monsen var også tydelig sommeren 1940 i sitt nei-standpunkt til de tyske kravene om å avsette konge og regjering. I september 1941 måtte han flykte fra landet og var resten av krigen i Sverige. Fra 1945 til 1949 var Monsen stortingspresident, landets høyeste embete etter kongen. Fredrik Monsen var en innflytelsesrik lokalpolitiker i Hamar i 40 år, og han var en god forsvarsminister i viktige år før angrepet på Norge 9. april 1940.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke