Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
22. sep
 
From Irishman with love
Signert. Ellen Fauske skriver om publivet og om å være et godt vertskap: Det handler om å ha en relasjon til de som kommer innom.

0
Publisert: 26.aug.2016 04:01
Oppdatert: 26.aug.2016 07:25

Det var en gang, da jeg ikke hadde smakt et eneste glass vin og aldri hadde tenkt meg inn døra på en pub. Det var en gang ei klassevenninne som tok på meg rød leppestift i gågata på Hamar i et forsøk på å få 17-åringen til å se som hun var ca 18. Det tok lang tid før jeg så ut som jeg var 18, minst 20 år. Siste gang jeg ble spurt om å vise legitimasjon på polet var jeg 36, da begynte det egentlig å ligne på en kompliment.

Jeg følte meg dummere da jeg som 17-åring stod i køen på vei inn på Barrack med en leppestift jeg ikke hadde valgt ut sjøl og lurte på hva det var jeg egentlig drev med. Ikke var jeg særlig god til å danse og ikke hadde jeg lyst til å prate med folk jeg ikke kjente, ikke kjente jeg så mange i Hamar heller den gangen. Det går knapt an å snakke med noen på diskotek, og jeg er den der typen som liker en god prat på tomannshånd bedre enn å svirre rundt i en stor folkemengde. Men hun venninna mi hadde blitt 18 – og det var ingen bønn, vi skulle ut.

Det var omtrent på den tida der jeg trodde Spilltauet, som Irishman het da, var syndens pøl i Hamar. En brun pub! Nærmere avgrunnen var det vanskelig å komme. Slikt hadde vi ikke i Engerdal, der hadde vi absolutt ikke et eneste sted å gå ut. Det gikk mest i kaffe og formkaker på «hjemmebesøk» og en ambulerende ungdomsklubb. Jeg kjente absolutt ingen som frekventerte en pub. Jeg husker jeg en gang stod og kikka inn gjennom vinduet til Spilltauet og tenkte: slik ser altså en pub ut. Jeg hadde hørt fæle historier om hva som foregikk der, og jeg lurte på hva slags mennesker det var, som satt og drakk øl midt i uka. Hvordan de hadde havna der og hvordan det kom til å gå med dem?

Vel, det er lenge, lenge, lenge siden nå. Vel og merke er jeg ikke noen øldrikker. Men de har vin også, i kategoriene rød og hvit, halvtørr eller tørr. Med chilinøtter til. Og Irishman på Hamar fortjener en liten hyllest, kanskje ikke mest for vinutvalget, men for at de er som de er. Damene som jobber der, de står høgt i kurs hos meg.

Og servicen er ikke bedre noe annet sted, egentlig handler det om noe mer enn service. Det handler om å være en institusjon, være til for folk. Det handler om å ha en relasjon til de som kommer innom enten de er slik eller sånn. Enten du er for gammel til å skjære opp biffen din selv, for full til å treffe døra og skjønne at nok er nok. Eller i mitt tilfelle, for vimsete til å få med tinga mine hjem. Og Bjørg er på Irishman nesten døgnet rundt, hun fikser det. Hun samler sammen nøkler, visakort, skjerf og votter og deler det ut igjen til rette vedkommende. Hun tar fram den tydelige stemmen og sier at nå er det på tide å dra hjem.

Det var der jeg havna vel tilbake fra ferie, under en parasoll i bakhagen på Irish. Tilbake i by’n, litt sliten etter bilturen. Jeg gleda meg vanvittig til byens beste biff i sola, jeg hadde fantasert om maten den siste timen vi kjørte gjennom Odal og Stange. Akkurat slik biff skal være, perfekt stekt med salat, pommes frites og bearnaisesaus. Jeg elsker biffen på Irish. Etter maten løp jeg hjem for å rekke siste episode av en sommerkrim på TV. Klokka 23.00 ringte Solveig og sa jeg hadde glemt lommeboka mi og hun hadde tatt vare på den. I kaoset tok hun seg tid til å være detektiv og spore meg opp. Hvor, eller når ellers opplever du det?

Vi snakker ofte om god service, hva som gjør et godt vertskap. Vi leter etter steder hvor det er hyggelig å komme, hvor vi føler oss vel og trives. Noen ganger klager vi og sier det er for få sånne steder på Hamar. Jeg vet ikke hvor mange steder vi trenger. Jeg vet ikke hva vi lengter etter som vi ikke har. Det er fortsatt de små tinga som teller. Når det kommer til Bjørg og Solveig så sitter det i ryggraden. Og de gjør det uten å gå på akkord med noe som helst.

Mitt favoritt Irish-øyeblikk er en gang jeg stod i kø for å bestille. Ei litt usympatisk, jålete fremmedelement av ei bøs dame som helt sikkert ikke var fra Hamar bestilte seg biff og skulle ha den «medium minus». Bjørgs kontante svar var: «Den blir vel som den blir’vel». Bjørg lover ikke noe hun ikke kan holde.

Det er ingen tvil, Irish serverer byens beste biff og jeg er ei biffjente. Det er et sted hvor du finner alle typer folk, også slike som meg.

Det er bra vi har Irishman, som en trygg havn i Hamars utelivverden. Et sted som ikke forandrer seg eller byttes ut. Som ikke pusses opp fordi noe annet er «in» denne høsten. Eller gjøres hipt så det skal trekke flere folk. Irishman er fullt bare fordi det er Irishman.

Og når sola ikke skinner noe annet sted, skinner den under parasollene i bakhagen. Og hverken Jan Henrik, Bjørg eller Solveig tenker på strømregninga når en hutrende Fauske kommer inn fra gata en sommerkveld uten sol i litt for tynne klær, de går den ekstra mila og skrur på strømmen.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke