hacklink
buy instagram followers
18. sep
 
Fucking Oslo
Signert. Ellen Fauske skriver om pre ved bygda: Hva som skjer når bygdene tømmes og stakkars Sverige.

Publisert: 01.sep.2017 06:20
Oppdatert: 01.sep.2017 06:50

Distriktspolitikk må bli et honnørord, sa Marte Gerhardsen i Tankesmien Agenda. Tankesmia konkluderte at penger til spredt bosetting ikke er romantisk, men framtidsrettet og økonomisk smart.

Hedmarks billigste hus kostet sist uke 200 000, i Oslo får du vel bare en dørstokk for samme prisen. Allikevel fokuserer vi mer på å senke prisene i Oslo enn å få folk til å bo over hele landet. Tankesmien Agenda har skjønt det, og greid å sette ord på det. Det er framtidsrettet og god samfunnsøkonomi å satse på bosetting i hele landet. Det er et verdivalg. Det handler ikke først og fremst om at de som allerede bor på bygda skal få lov å bli, men om at det er gunstig for landet som helhet med levende distrikter.

Jeg og den norske forfatteren Agnes Ravatn har gjort motsatt av mange. Hun som var en del av kunsteliten i Oslo, en av Norges mest morsomme og lovende forfatterstemmer, forelska seg i et småbruk i Valevåg. Valevåg ligger altså i Hordaland, jeg har googla. Hun pakka og dro fra Oslo med mann og barn. Tanken var at oppholdet skulle vare et halvt år, et slags intermesso, men hun ble så hekta på bygda at hun ble. Nå går hun for villsau og bøker. Hun innrømmer hun har drømt om både New York og London. Men så ble det Valevåg. – Valevåg har 200 innbyggere, en av dem er Einar Økland kunne Ravatn fortelle Klassekampen.

Jeg kjente jeg ble litt misunnelig. Jeg bor og på bygda igjen, men det er ingen Einar Økland her. Vi har ikke så mange romanforfattere. Men vi har selvfølgelig andre ting. Jeg drømte og litt om utlandet, Frankrike eller Engerdal, tenkte jeg. Frankrike eller Engerdal. Og så valgte jeg Engerdal. Engerdal er og ganske eksotisk.

I Sverige valgte de landsbygda bort. De tømte bygdene. Jobbene, butikken og postkontoret forsvant. Det gikk ikke an å bo der lenger. Folk flyttet til byene, det var det som skulle være framtida. Valget ble tatt av politikere, de mente dette var riktig vei å gå for Sverige. At det ble bedre sånn.

For meg, som vokste opp på norsk side, var det et skremmende syn. Den følelsen jeg fikk når vi kryssa grensa og jeg så alle de forlatte gårdene og husene. Der min bygd var levende og fylt av mennesker og dyr var det på svensk side øde og tomt. Avstanden imellom var ikke lenger enn at vi kunne gå. Det handlet bare om en ting: distriktspolitikk. Verdivalg. Det var nesten som om riksgrensa var en slags Berlin-mur. Og Norge var Vest-Tyskland og jeg så med skrekk på det som skjedde på den andre sida. Vi var fortvila, men kunne ikke hjelpe. Husene var nesten gratis, nordmenn kjøpte seg svenske slott for en slikk og ingenting som de skulle bruke som feriehus. Så begynte det samme å skje i min bygd, det begynte å gro igjen. Hus sto tomme, gårder i drift ble en kuriositet. Folketallet begynte å synke. Plassen tømmes for verdi. Fortvilelsen vokser.

Nå føles det noen ganger som om distriktspolitikken her hjemme er seigpining, et spill for galleriet. Som om politikerne tror at hvis de bare gjør inngrepene sakte nok kommer vi ikke til å skjønne hva som foregår og så plutselig en dag er det for sent. De har tatt rotta på oss. De tar beslutninger for folk de ikke aner konsekvensene av.

Agnes Ravatn sa at å flytte ut av Oslo var som å forlate et ekkokammer. Etter at Ravatn kom til Valevåg har hun fått et mer nyansert syn på Norge. Det overrasker meg ikke, de fleste har godt av å lufte seg litt. Europeerne kommer til oss hver sommer, de søker stillheten. De elsker å gå i fjellet. Slippe å gå i kø, slippe lyden av by. Kunne høre seg selv tenke, kjenne på det de har mista.

De fleste er opptatt av hva som er et godt og meningsfylt liv. Statistisk sentralbyrå har laget ei liste over hva som er mest positivt med bygda. Kort oppsummert er attributtene til landsbygda tilgang på naturen, mindre kriminalitet, trygge oppvekstvilkår, tette sosiale nettverk, mindre stress, lavere boligpriser. Mens i byene er attributtene karrieremuligheter, større utvalg i butikker, kulturtilbud etc. Bedre offentlig kommunikasjon. Du er der det skjer og du har visstnok større muligheter i valg av partner. Jeg vet ikke om det siste stemmer. Med internett er muligheten til å treffe noen blitt allemannseie. Som en her oppe sa: «- det er bære å haka ta på nettet så kjæm døm med bussen.» (damene altså).

Jeg skulle kanskje ønske det bodde flere forskjellige typer mennesker i bygda mi, at vi kunne hatt en bitte liten Einar Økland, eller en annen kunstner kanskje. En bitte liten rockestjerne, i hvert fall noe fargerikt. Vi trenger noe som setter oss på kartet og gir oss noen presseoppslag, noen gode saker som vekker oppsikt. Så folk andre steder husker at vi finnes. Det var en gang en trailersjåfør fra bygda som kom i Se og Hør fordi han hadde blitt sammen med ei dame som jobbet i bomringen i Oslo. Det fikk hele Norge med seg. Og så har vi jo Gjermund Eggen da, det kommer fortsatt busslaster for å se på han.

Sannheten er at bygda mi rommer flere hverdagshelter enn kjendiser. Og hver gang vi får oppslag i nasjonal presse har det stort sett med ulv å gjøre. Hverdagsheltene lever sine liv, ikke engang ulven forandrer det.

Da jeg vokste opp hadde vi en nabo som kjørte gravemaskin. For meg og søstrene mine var han en superhelt. Superheltdrakta var en blå kjeledress, en slik arbeidsfolk brukte. Han hadde et blikk på verden som vi verdsatte mer enn noe annet. Han sa det som det var. Å sitte ved kjøkkenbordet hans gjorde meg lykkelig. Jeg husker hver minste lille ting ved kjøkkenet hans, han byttet aldri ut noe. Noen ganger tenker jeg at vanlige folk også fortjener å få litt honnør, for klokskap. For å ha et blikk på verden. For jobben de gjør, innsatsen, og det de er for andre.

Jeg har sagt før at jeg liker folk som kan noe, som vet hva de snakker om. Da er det like fint å kunne kjøre gravemaskin som å være politiker. Egentlig mye finere. Vi får stadig flere verdensmestere. Stadig flere som liker å snakke, men færre som vet hva de snakker om. Det blir stadig lenger fra Oslo og hit, selv om verden aldri har vært mindre. I vinter nådde protestbrølet fra landsbygda helt inn til Oslo. Og han som skjønte hva det handlet om heter Trygve.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke