Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
20. sep
 
Generasjon prestasjon - er vi gode tenåringsveiledere?
Signert. Helen Rønningsbakken skriver om utdanning: Skal vi legge litt mindre prestasjonspress på barna enn mange har lagt på seg selv?

Publisert: 22.mar.2018 14:02
Oppdatert: 23.mar.2018 09:46

Foreldrene sitter samlet i klasse 10A, vi er kommet til siste foreldremøte på ungdomstrinnet. Det diskuteres krav for å komme inn ved valgt skole og linje. Hvordan vi skal trøste barna når de kommer hjem med en firer der de hadde ønsket seg en femmer. Hvordan vi skal veilede dem til gode valg i livet. Hvordan vi skal få takket ja til en skoleplass når vi er midt i en hektisk ferieinnspurt i juli.

Og skoleavslutningen med vitnemålsutdeling må vi selvsagt ha en plan for. Plutselig slår det meg at dette muligens ikke er barnas store dag, men foreldrenes. Jeg har aldri tenkt akkurat denne tanken før. Jeg har ikke hatt barn ved skolen tidligere, jeg har ikke noe nostalgisk vemod å sammenlikne med. Ved vitnemålsutdelingen virker det som om det er vi, foreldrene, selve generasjon prestasjon, som skal få bekreftet om vi har lykkes i foreldreoppgaven eller ikke.

Satt på spissen: generasjon prestasjon, det er vi som har romslige hus, hytte på fjellet, mastergrader, videreutdanning og påbygging, lønnshopp med jamne mellomrom, riktig antall barn, stor vennekrets og sunne hobbyer. I tillegg har vi overskudd til frivillig dugnadsarbeid på de forskjellige arenaene der vi har tilrettelagt for at barna våre skal mestre nye utfordringer og utvikle seg selv.

Er vi egnet som veiledere for de som befinner seg i det komplekse grenselandet mellom det å være barn og voksne? Eller risikerer vi å veilede barna til å jage seg selv gjennom livet? Og hvordan havnet så mange i vår generasjon i denne prestasjonskulturen?

Når stadig flere barn og unge sliter med sammensatte psykiske utfordringer, med depresjoner, angstlidelser, selvskading, skam og skyldfølelse, ensomhet og utenforskap, er vi som foreldre nødt til å gå litt i oss selv. Vi har vært med på å skape omgivelsene som barna har vokst opp i, vi har vært med på å lage malen de skal passe inn i.

Den som faller utenfor malen diagnostiseres lett. Både skoleverket og foreldrene trenger å finne en forklaring på utenforskapet. Men i endel tilfeller er det etter min mening samfunnet som skulle vært diagnostisert, ikke enkeltmennesket.

Jeg forsøker å tenke tilbake til min egen tenåringshverdag. Jeg vokste opp med krav om selvdisiplin og arbeidsmoral, det var en selvfølge at alle skulle bidra til fellesskapet på det familiedrevne småbruket. Utover det har jeg få minner om konkrete prestasjonskrav eller forventninger om hvilken yrkesvei jeg skulle ta. Ingen av foreldrene mine nevnte et ord om pensjonssparing, lønnsoppnåelse eller planlagte klatreetapper. Jeg tilhører den første generasjonen som er født etter at landet både var bygget opp igjen etter andre verdenskrig og de første store oljefunnene var gjort. Født i en tid og et land i medvind.

Etter ungdomstrinnet tok jeg valg ut fra selvpålagt krav om studiekompetanse og hva «alle de andre» søkte seg inn på. Jeg endte med å kjenne at jeg ikke passet inn i malen i tre år. Det som ble sett på og uttalt som venstrehåndsarbeid og latskap fra enkelte lærere, handlet i stor grad om utenforskap og utilpasshet. Jeg slet med en kombinasjon av dårlig selvtillit og tankekaos på innsiden og det å kle meg i en opposisjonell brynje på utsiden.

Halvveis i første år gikk jeg til rådgiver for å få hjelp til å søke meg over til dramalinjen ved Hartvig Nissen. Uten at foreldrene mine visste det syntes jeg det var en utmerket idé å flytte alene til Oslo som sekstenåring. Jeg lette etter tilhørighet. Vidløftige planer til tross så ble jeg på Stangelandet til løpet var fullført. Men jeg har ingen minner om vitnemålsutdeling, og fornemmer at jeg satt i Halden og sydde teaterkostymer den kvelden de andre høytidelig kledde seg i bunad og dress og mottok papir på gjennomført skolegang.

Er jeg egnet som veileder gjennom havet av muligheter og utfordringer som finnes i dag? Jeg som sitter med en cv med flere akademiske hull, som verken eier hus eller hytte eller tjener nok til å sette av månedlige beløp til privat pensjonssparing?

Kan jeg være en rollemodell? Jeg som aldri greide å legge sjelen i trigonometri og tyske kasus, men derimot mente at Jacob Holdts «Amerikanske bilder» burde bli pensum i samfunnsfag og ellers hadde litterær analyse som største faglige interesse.

Det eneste rådet jeg kan gi til dagens sekstenåringer er å gjøre en stor nok innsats til å holde muligheten for å velge med hjertet åpen.

Velg noe du brenner for, det gjør det mye enklere å stå både gjennom et utdanningsløp og et yrkesaktivt liv. Og skulle valget vise seg å være feil, finnes det alltid en mulighet til å velge på nytt. Der én dør lukker seg, åpnes ofte en ny.

Og til oss foreldrene? Kanskje vi skulle legge litt mindre prestasjonspress på barna enn det mange av oss har pålagt oss selv. Det finnes noen arbeidsgivere i dag som ser et par hull i cv´en som et sunnhetstegn, de som også vurderer levd liv som verdifull kompetanse, forhåpentlig blir de flere i framtida.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke