hacklink
18. sep
 
«God tur»
Signert. Erik Kristiansen skriver om emigrasjon: Også vi nordmenn har vært på reise flere ganger gjennom historien.

0
Publisert: 21.mai.2015 04:00
Oppdatert: 21.mai.2015 08:20

Fra 1820 til omtrent 1930 ble mer enn 900.000 nordmenn ønsket god tur. Ikke på jobb eller ferie, men til starten på et nytt liv på nye kontinenter, ukelange sjøreiser unna. Først på overfylte seilskuter med kummerlige forhold. Hver eneste seilskute som forlot norske havner var ulovlig fylt til randen med emigranter. Skutene var ikke bygd for slik fart, men det var lønnsomt. En tid. Deretter kom dampskipene, Norge hang ikke med, men det er historie.

Men i 1913 fikk emigrantene sine egne båter som fikk en sentral plass i den norske emigrasjonen: Amerikalinjen. Det vi i dag ville ha kalt flyktninger og asylsøkere fikk altså egne båter til det formål reisen hadde. Mange av disse forlot landsbygda for rett og slett å slippe å sulte i hjel.

Utvandring, eller emigrasjon, har selvsagt mange årsaker. Forholdene både i hjemlandet og i mottakerlandet utgjør to hovedgrunner. Popularisert kan dette betegnes som «the push and pull»-begrepet. Emigrantene skyves ut fra sitt eget land og suges mot det nye.

På starten av 1800-tallet var det ca. 187 millioner innbyggere i Europa. Femti år seinere var tallet 266, og i 1900 var det 400 millioner. På tross av en voldsom modernisering av landbruket var det svært vanskelig å skaffe mat til alle, for ikke å snakke om arbeid.

52 millioner europeere emigrerte fra Europa i denne perioden, nesten 19 millioner av disse reiste fra England og Irland. Og i Sverige vinket 1,2 millioner gråtkvalte svensker farvel til sine kjære.

Vi snakker her om hvite mennesker i nød, eller hvite mennesker med drømmer og håp som reiste til «sine egne». De andre som ankom de store kontinenter til inn på 1800-tallet var stort sett mennesker som fikk langvarige opphold under betegnelsen slaver. Eller ufrivillige flyktninger, om du vil.

På 1800-tallet i Europa fikk slaveriet mindre betydning, og mange mente at et bedre alternativ var å la afrikanerne bli boende der de var og dyrke råvarer for eksport. Da slapp man jo reise- og oppholdskostnader, eller det vi i dag kaller et tilpasningsdyktig næringsliv. I tillegg slapp man å ønske flere god tur.

Men vi nordmenn har deltatt på flere utflukter. Fra krigsutbruddet i Norge 9. april 1940 til frigjøringsdagen 8. mai 1945, ble det registrert 45.000 norske flyktninger i Sverige. Eller omtrent 10.000 flyktninger pr år. Og denne gang snakker vi om flyktninger, ikke emigranter. Alle ble garantert ønsket god tur av et samlet politisk Norge, hvis vi ser bort fra NS. Og den gang hektet man seg ikke opp i formaliteter som søknader, bo- og arbeidsmuligheter, man var rett og slett opptatt av å slippe unna et helvete og fortsette livet for enhver pris. Så dro vi etter hvert hjem, da, etter krigen. Siden har Sverige vært noe av det kjæreste vi eier og har.

Nå vil jo mange ha skjønt at alt snakk om emigrasjon, slaveri og krig bare er opptakten til det jeg nå skal si. Jeg har muligens ikke vært verdens beste far, men det får være bra nok. To ting hamret jeg i alle fall inn: Skift dorull når den er tom, og ikke mobb eller slå folk som er mindre enn deg. Det betyr jo ikke at det er greit å slå personer som er litt høyere enn deg, men at du har et skråblikk på din nestes behov og respekt for andres liv. Uansett hvor lenge din neste har ligget i sola.

I tilknytning til arbeiderklassens internasjonale kampdag, avviklet et norsk politisk parti sitt landsmøte. Frp, heter partiet. Eller Fremskrittspartiet. Et parti for fremskritt. Ett skritt frem. Eller muligens to, det står ikke klart for meg.

Representanter for dette «skrittet frem» vil ikke ha flyktninger til Norge, men hjelpe dem i nærområdene. De vet én ting: De vil ikke ha syrerne hit. Det spiller ingen rolle hvordan situasjonen er, de skal ikke hit. Selv om Jan Egeland, generalsekretær i Flyktningehjelpen sier at «Jeg har jobbet med verdens kriser i 30 år. Ingen har vært så svimlende stor som den syriske katastrofen». 16 millioner syrere på flukt, det er stappfullt av folk i nabolandene, 3,8 millioner, kapasiteten er sprengt. Lunta på ei humanitær bombe er for lengst tent.

Og under debatten på dette landsmøtet til selve Fremskrittet, sitter en nestleder og breier seg med ei hårreisende maritim t-trøye med påskriften Good Journey, med et anker mellom Good og Journey. Ei tilfeldig trøye til en tilfeldig debatt om verdens elendige et steinkast unna. God tur tilbake, kan vi si det sånn? Eller bli der du er, hjelpen kommer i ditt nærområde, om ikke så brått. For Fremskrittet har sagt at der kan flest hjelpes, til samme pris.

Den lå øverst i klesskapet, het det fra Per Sandberg. Spørsmålet er jo hva som befant seg øverst i topplokket på mannen denne dagen da 10.000 menneskers skjebne skulle debatteres?

Enten var det ingenting, eller så måtte det ha vært noe annet. På eller av, 0 eller 1, det har det digitale språket lært oss. Eller som svensken sa, da han ble bedt om å sjekke om blinklyset på bilen virket: Virker, virker inte, virker, virker inte. Hva dette «inte» er, får vi ikke vite. Som sagt, den lå bare øverst i skapet. Og han slapp unna med det. Han kunne i alle fall fått oppfølgingsspørsmålet: Når kjøpte du denne Per, ettersom den lå øverst i skapet?

Et statlig lederskap å skamme seg over, uansett bortforklaring. Hadde Jonas Gahr Støre hatt denne t-trøya på seg under Arbeiderpartiets landsmøte, så hadde det gitt mening. Nå ble det bare trist.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke