hacklink
17. sep
 
Godt å ha et sted å høre heme
Tilhørighet: Det beste med å ha et sted å høre heme, er at det kjennes så godt når du er hematt.

0
Publisert: 19.des.2014 06:18
Oppdatert: 19.des.2014 06:22

Det «beste med å vokse opp på et lite sted som Moelv, var å lengte vekk til det egentlige livet».

Slik skrev forfatteren Alf van der Hagen i en fire siders artikkel om seg selv i Klassekampen i forrige uke. Og van der Hagen er for så vidt ingen hvilken som helst, blant annet var han i ni år redaktør og direktør i Morgenbladet, og i år er han en av høstens bokvinnere med intervjuboka om Kjell Askildsen.Men Moelv fant han tydeligvis ikke helt ut av. Han kom dit som femåring i 1967, da faren fikk jobb på Moelven Bruk. Så det ble ungdomsskolen i Moelv, og deretter videregående i Brumunddal. Før han forsvant fra Hedmarken.- Jeg tror ikke Moelv hadde så mye så si for meg, uttalte han til HA tidligere i høst. - For jeg satt mye inne på rommet mitt og leste.Det var sannsynligvis samme sted han satt og forberedte seg til å finne «det egentlige livet».Men var det egentlig mer egentlig enn et annet sted?

Jo, det var kanskje det. For dette var i andre halvdel av 70-tallet, og bygdesentre som Moelv og Brumunddal var ikke veldig interessante, det må bare tilstås, i hvert fall ikke blant dem som oppfattet seg som kommende intellektuelle, som sikkert van der Hagen gjorde. Det var tvert imot steder som sto bortimot uendelig lavt i kurs. For kunne det skje noe der a?

Så det var mange som la ut på sitt livs dannelsesreise med hovedstaden som mål. Og fortsatt er det mange av dem som kommer hematt til jul, men de drar helst innatt til nyttår.

Men det gikk an å leve på Hedmarken også. I Brumunddal for eksempel, flyttet biblioteket rundt 1970 inn i det som da het Sentrumsgården. Der hadde de et bord like ved døra hvor de nye bøkene ble lagt ut etter hvert som de kom. Da var jeg 16, eller kanskje 17, og jeg er ganske sikker på at det var akkurat det bordet som gjorde at jeg egentlig aldri drømte spesielt heftig om å komme vekk fra Brumunddal.

For hva mer kunne en ønske? Tenk å ha et bord jeg nærmest oppfattet som nesten mitt eget som nesten hver dag hadde nye bøker å by på! Teknikken min var å gå dit ganske tidlig på ettermiddagen etter skolen, for da var dagens nye bøker lagt ut, men nesten ingen hadde rukket å låne dem ennå. Dessuten var det nok ikke så veldig mange som jaktet på de aller nyeste bøkene av de aller yngste forfatterne som ingen hadde hørt om.Så jeg var muligens den første i Brumunddal som en høstdag i 1971 oppdaget at Gunnar Lundes roman «Tørk tårene, knytt nevene» bare lå der og ventet, og jeg grabbet den fortere enn svint. Det var en av disse bøkene som førte til at verden aldri ble helt den samme.Høsten etter kom Knut Faldbakkens «Insektsommer», Tor Åge Bringsværds «Bløtkakemannen og Apache-pikene», Gunnar Lundes «Hverdagene mine» og Cecilie Løveids debutroman «Most», alt på samme bordet. Var det noen som våget antyde at vi ikke hadde alt vi trengte i Brumunddal?

Dessuten hadde vi en stor Domus, og alle var så klart kooperatører. Det var ikke som en sekt, men mer som en bevegelse. Å handle på Domus, var noe brumunddøler var sammen om. De som ikke gjorde det, bodde i hvert fall på Furnessida og helst bortover Kongsvegen og Storfuglhaugen, der de muligens rike holdt til. Men dem kjente vi ikke så godt.

Og uansett kjøpte alle skoene sine hos Ulven, og aller helst skulle alle handle med Martinsen, som må ha vært en skoselger av de helt sjeldne. Og hos slakter Henriksen hang spekepølsene i taket, og bokkjøpene fordelte vi mellom Hogstad og Randgaard. For riktig nok var ikke Brumunddal store stedet, men likevel var det to solide bokbutikker. Hogstad hadde til og med både parfyme og bøker ei stund, og det var egentlig en ypperlig kombinasjon, for bokstøv har i seg selv aldri luktet kjempespennende. Men her var det annerledes.Moelv hadde til sammenligning kjoler og fisk i samme butikk. Men det ikke like vellykket.

Det jeg alltid har sørget litt over, var at jeg var hakket for ung til å gå og spise på Kvernkallen. Jeg gikk dit på gitarkurs, men det var uten mat. Selv om dette var Brumunddals første egentlige restaurant, og gudene skal vite at det har ikke vært så mange av dem siden. Her var det hvite duker på bordene, og en ventet lenge på maten, som Thor Gotaas skriver i den første Brumunddal-boka si. Ifølge Gotaas tiltrakk stedet seg også nesninger og nybygdinger og den slags, men det visste jo ikke jeg som bare spilte på en gitar, som en gang hadde tilhørt ei frelsesarmedame, men det kunne en egentlig ikke høre.

Uansett holdt Kvernkallen-driveren Svanhild Lilleskog god kustus på gjestene sine. «Spyr dokker, så koster det fem kroner mer», sa hun til gjestene med sitt nordnorske tonefall, ifølge Thor Gotaas. Derfor holdt gjestene seg og kastet opp i veggrøfta i stedet.

Brumunddal er da også et av de stedene Alf Prøysen i sin tid uttalte seg positivt om, på grunn av kaféene. For med sine fem-seks kaféer var Brumunddal nærmest for et lite Paris å regne, mente Prøysen. Og patrioten Paula kunne ikke drømme om å dra lenger utpå landet for å finne en kjæreste.

Men Prøysen selv måtte vekk, så fort han greide. Og utover i 60- og 70-årene var det nok mange som merket at steder som Moelv og Brumunddal var greie venteplasser, før en dro der ifra. Alf van der Hagen var bare en av de mange som kom seg vekk.Men noen av oss kom hematt. Og det vi nå kan se, er en kraftig interesse for nettopp den nære historien til steder som Brumunddal og Moelv, og for folks tilhørighet til sitt sted. I 60-og 70-årene var det ikke mange som snakket om tilhørighet og identitet som brumunddøler og modøler og den slags særheter. Men det er det nå.Og kanskje er det stadig flere som innser at det egentlige livet, det leves akkurat der vi er. Det gjelder bare å oppdage det.Så la gå at det ikke ryker så heftig fra Langmopipa lenger; det som en gang var symbolet på industristedet Brumunddal. Men et symbol er den fortsatt, for klatrer du til topps, ser du himmelvidt utover både land og riker, bare du ser godt nok.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke