Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
23. sep
 
Har du barn har du ansvar
Signert. Linn Sigurdsen skriver om foreldreengasjement: Hva vet vi egentlig om alle foreldrene som aldri rekker opp hånda?

0
Publisert: 17.mar.2016 04:00
Oppdatert: 17.mar.2016 05:27

Har du barn, har du ansvar, hørte jeg i et møte en gang, og det brant seg tydeligvis fast i hjernen min, for det dukker opp i tide og utide. Særlig når det skal velges klassekontakter, FAU representanter, en eller annen komité eller det er snakk om dugnad.

For et par år siden satt jeg i bilen på vei til mitt første foreldremøte på ungdomsskolen. Gjentatte ganger sa jeg til meg selv at denne gangen skulle jeg ikke rekke opp hånda. Jeg skulle ikke ta på meg en eneste rolle. I bilen på vei hjem tenkte jeg derimot på hvordan jeg skulle formidle til mannen min at dette året, jo, da skulle jeg sitte i FAU. Det hører med til historien at jeg «glemte» å fortelle han det helt til skolestart. Da måtte vi le litt av det begge to.

Du vet den følelsen, når du sitter på foreldremøte. Det skal velges både klassekontakt, gjerne to til og med, og vara, helst to av de også. I tillegg skal det være komitéer og grupper, ledere og tillitsvalgte.

Og så... den pinlige tausheten når ingen rekker opp hånda. Alle har sine grunner som spinner rundt i topplokket. Og alle er sikkert like gode. Flesteparten av foreldrene som sitter der er allerede mer enn nok engasjert. De har løpestreng mellom fotballtreninger, skirenn, danseforestillinger, kioskvakter og loddsalg. De tilbringer stort sett hver søndag på vi-heier-på-ungene-våre-benken.

Så sitter vi der i stillhet helt til noen motvillig rekker opp hånda og forsiktig, litt oppgitt sier «jeg kan sikkert ta det i år også jeg».

Mange tenker nok på alle de som aldri tar på seg en eneste oppgave, de som sjelden eller aldri dukker opp på foreldremøter. At det er urettferdig at de skal gjøre all jobben. Hver eneste gang. I alle sammenhenger. Mens de andre foreldrene ligger på sofaen og ser på tv på kveldene, løper de fra møte til møte for å stille opp for ungene våre, ta ansvar.

Men hva vet vi egentlig? Om alenemoren som jobber skift og allerede sliter for å få tid med barna sine etter skoletid, som heller vil bruke den ene dyrekjøpte stunden på sengekanten med ungene sine istedenfor å sitte i et møte. Hva vet vi om faren som sliter med angst, og som kan krysse av for seier i boka hvis han for en gangs skyld klarte å holde ut en hel fotballkamp på foredrebenken?

Hva vet vi om de som lever i et tynnslitt ekteskap og står ovenfor langt viktigere valg i livet enn hvordan man skal tjene penger til klassetur?

Hva vet vi om hun som er kronisk syk, og tilbringer mesteparten av døgnet i senga. Hun som brukte opp all energien sin på å ta seg en dusj og sminke seg for å komme på et foreldremøte, og som istedenfor å dra, måtte krype tilbake til senga denne gangen også.

Hva vet vi egentlig om alle foreldrene som sitter der og aldri rekker opp hånda?Hva gir oss rett til å himle med øya og sukke høylytt og demonstrativt?

Jeg ble mamma veldig tidlig, og mine først år på foreldremøter var jeg nok mye mer tilbaketrukken enn jeg er nå. Flere av de andre som satt der kunne lett vært mine foreldre. Jeg kjente ofte på at hvis jeg skulle komme på å si noe, ville de nok bare tenke at jeg ikke hadde nok erfaring i livet til å vite hva jeg snakket om. Eller følelsen av at jeg ikke kom til å bli respektert fordi jeg var så ung.

Etter som eldste datteren min hoppet oppover i trinnene, ble jeg varmere i trøya, tryggere på meg selv som voksenperson og forelder. Jeg var faktisk akkurat like mye forelder som alle de andre som satt der, selv om de kanskje hadde litt flere voksenpoeng enn meg. Plutselig var det min hånd som gikk i været, og min stemme som sa «jeg kan godt ta det jeg, assa!» med en liten unnskyldende stemme inni hodet mitt som sa; «...hvis dere stoler på at jeg klarer denne oppgaven da?»

Dørstokkmila. Den er lang. Men når man først har kommet over, ser man at det var langt ifra så skummelt som man trodde først. Vi er så altfor flinke til å sammenligne oss med de rundt oss. Og spesielt flinke til å sammenligne våre svakeste sider med de andres sterkeste. Dårlig grunnlag. Vi er dømt til å feile.

Men også her kan vi utfylle hverandre. Noen er rett og slett i besittelse av litt mer ressurser enn andre. Noen kan lett snakke foran masse mennesker uten at det koster dem noe. Andre ligger våkne og gruer seg i lang tid før de skal si noe foran andre mennesker. Redde for hva folk vil tenke om dem, redde for å si noe feil, redde for å dumme seg ut. Noen vil mer enn gjerne bake en kake til en avslutning, mens andre ikke kan fordra å stå på kjøkkenet.

Sånn er det, og sånn kommer det alltid til å være. Vi har alle så forskjellig grunnlag.

Jeg er takknemlig for at jeg har både tid og helse til å engasjere meg i skolehverdagen til barna mine. Takknemlig for alt jeg har lært, og at jeg tør å si hva jeg tenker i møte med andre foreldre og voksenpersoner. At jeg har forstått at min stemme også teller. Dessverre er det mange som aldri kommer dit, uansett hvor mange år de har på baken.

Så neste gang den pinlige tausheten slår inn, kanskje vi skal være litt bevisst på hvor tankene våre vandrer? Hva slags «sannheter» vi dikter opp om våre medmennesker, og heller være takknemlig for at vi kan være tilstede for barna våre først og fremst. For det er vårt største ansvar.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke