Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
21. sep
 
Har sagt farvel til pengegaloppen
Festival: Sandbeck-dagene på Rena vil ikke være med på at sommerfestivalene skal bli en pengegalopp. Selv satser de lokalt og rimelig.

Publisert: 12.jun.2015 04:00
Oppdatert: 12.jun.2015 07:42

Googler du «Viser i skogen», som Sandbeck-dagene heter, kan du lett få en anelse om at det ikke er en av de heteste festivalene det handler om. Første treff er en analyse fra Norges vassdrags- og energidirektorat om «klimagassutslipp fra utnyttelse av skog til energiformål». Det høres ikke ut som en litteratur- og musikkfestival.

Det gjør ikke neste treff heller, om jordåret 2015. Så kanskje er ikke Sandbeck-dagene så hete som en kunne ha ønsket?

Men jo da, de er det, men de er bare annerledes.

Denne uka er det tiende gangen Sandbeck-dagene «Viser i skogen» arrangeres. Tirsdag startet det med galla i storsalen i Åmot kulturhus, da Eldar Vågan fikk Regnbågåprisen – og ingen kunne vært en mer fortjent mottaker enn ham.

Og arrangementene rekker videre enn som så. I kveld gjør Sandbeck-folket en sving innom Vallset, der Kvennstuguteatret har premiere på musikkteateret «Når livet danser». Og slik fortsetter det med små og ikke fullt så små lokale arrangementer, både her og der.

For det har skjedd mye siden starten for ti år siden. Det første året besto det av ett arrangement. Året etter var det to. Det sies også at det tredje året var det tre. Siden har det økt på.

Ei stund var det som om Sandbeck-dagene ble en slags miniversjon av Prøysen-festivalen, med en og annen headliner, men ikke veldig mange. Åge Aleksandersen var innom, og han er alltid en kjærkommen gjest. Men et år var det ikke lenger noen headliner. For Tom Erik Tangen og ledelsen for Sandbeck-stiftelsen innså at kanskje kan en lokal festival og forfattermarkering gjøres på andre måter enn å kaste seg inn i pengegaloppen for å sikre seg en av de årlige festivalartistene. Kanskje kunne det gjøres bare helt annerledes?

Og det har de gjort. I år, som i fjor, består Sandbeckdagene av en rekke arrangement med mer eller mindre rent lokalt preg, over et ganske bredt område. Til sammen er det drøyt 20 arrangement. Men ingen av dem rommer de store tilreisende kanonene, bortsett fra prisvinner Eldar Vågan, men Toten er strengt tatt ikke så langt unna som en noen ganger skulle tro. Og Eldar er nærmest en av oss.

Det brede lokale fundamentet er en sympatisk dreining av festivalen. Men det er også grunn til å stille spørsmål om det vil kunne usynliggjøre arrangementene. For om det er en som fortjener at det blir slått på stortromma en gang iblant, så er det Vidar Sandbeck.

For visst er det viktig å bygge opp et solid fundament for Sandbeck lokalt. Men det er ikke mindre viktig å understreke den nasjonale rollen hans som dikter og visesanger. Og det blir stadig viktigere. For tolv år er gått siden utgivelsen av albumet «Gull ifra grønne skoger», og det er fortsatt den vektigste utgivelsen av Sandbeck-viser etter hans død.

Men nå må det skje mer. For ingen dikter lever evig uten at noen holder forfatterskapet i live, og det gjelder Vidar Sandbeck også.

For det er ingen tvil om at Vidar Sandbeck er en av Norges største singer/songwritere til alle tider. Det gjelder bare å få fortalt det, og helst litt oftere enn hvert trettende år.

I så måte kan det være nærliggende å skjele til det som skjer med Alf Prøysen. Og det er klart at Prøysen nok rekker lenger som prosaforfatter, og han lodder kanskje dypere i menneskesinnets irrganger. Men Prøysen var ingen singer/songwriter, for han prøvde bare høyst unntaksvis å skrive melodiene selv. Sandbeck derimot, skrev alt selv. Og innen sin form var han suveren.

Første gang jeg så Vidar Sandbeck, var på Nebbenes. Kanskje var det rundt 1975. Jeg studerte litteratur, og hadde så vidt oppdaget for en fantastisk forfatter han var. På veg hematt en gang stanset jeg på Nebbenes for å spise skinkestek, for det var sagt at de hadde sine egne griser som ble foret på avfall fra kafeteriaen. Ved et annet bord satt en kar med kinnskjegg som bare måtte være Vidar Sandbeck sitt. Jeg vet ikke hva han spiste, men han så til de grader sørgmodig ut. Så jeg tenkte at den mannen som kunne skrive sanger som Pengegaloppen, Bildilla og Heksedansen og som også kunne se til de grader sorgfull ut, måtte romme dybder som det var all grunn til å undersøke nærmere.

Men jeg ble aldri kjent med Vidar Sandbeck – mer enn som en stemme som lot seg intervjue i en telefon. I et av de siste intervjuene, snakket han om Prøysen. Fordi Prøysen skulle gjøres så stor, ble det tilsvarende mindre plass for oss andre, sa Vidar Sandbeck.

Men det burde det jo ikke ha blitt. For de to hadde sin styrke på hver sine felt. Og begge var enere.

Og det som nå gjelder, er at også Sandbecks posisjon understrekes sterkere. Prøysen fikk et gedigent oppsving med 100-årsjubileet i fjor. I 2018 er det 100 år siden Vidar Sandbeck ble født 21. juli. Og kanskje er det på tide å begynne planleggingen allerede nå. For nå gjelder det å klemme til.

Men inntil videre kan vi jo ta turen til Vallset, og oppleve Sandbeck i forestillingen «Når livet danser». Tittelen er basert på et av diktene i debutboka «I dørgløtten» fra 1954, og som slår an en stemning som gjennomsyrer forfatterskapet:

Det er synd på hinner

som bære satt

å støa veggen

hør lørdagsnatt.

Det er synd på alle

som sitt og græt

når livet danser

og fela læt.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke