17. sep
Musiker: Trygve Skaug fortalte om «herbergemannen» under en julekonsert i Hamar i fjor.
 
Har vi rom i herberget?
Gjestfrihet: Jeg skulle ønske at fellesskapet, omsorgen og vennskapet kom først.

Publisert: 22.jul.2016 04:00
Oppdatert: 22.jul.2016 09:23

Det er vanskelig å se på nyhetene for tiden. Det er vanskelig å ta inn over seg ondskapen vi er vitne til. Vi ser terror, krig og slakting av uskyldige. Det er vanskelig å se hvordan menneskeliv blir degradert, misbrukt og mishandlet så til de grader. Noen har bare bestemt seg for hvem som skal få leve og hvem som skal få dø. Det er både umenneskelig og urettferdig. Jeg føler meg ærlig talt maktesløs i en så stor sammenheng, men tenker ofte på at vi alle kan gjøre noe for at folk rundt oss kan få det bedre.

Les også: Terror er blitt en del av livet

Et menneske er vel ikke verdt noe mer enn et annet? En hundrelapp er vel ikke mindre verdt enn en annen hundrelapp selv om den har blitt skitten, tråkket på og gjemt innerst i en skuff og glemt? Nei, de er like mye verdt begge to. Uansett.

Gjestfrihet har ligget på leppene mine denne sommeren. Jeg skulle ønske det fortsatt var slik at vi kunne dukke opp på dørene til hverandre uten forvarsel og drikke kaffe og snakke om livet. At vi kan få slippe å føle på at vi må stå til rette for hvorfor oppvasken ikke er tatt eller gulvene ikke akkurat er vasket. At vi kan se hverandre i øynene og snakke om livet. At omstendighetene ikke veide så tungt.

Jeg skulle ønske at fellesskapet, omsorgen og vennskapet kom først. At vi ikke skulle måle hverandre etter ytre standard. Ikke etter bil og klær. Ikke etter nyeste interiørtrender og møbler.

Vi har akkurat kommet hjem fra en bilferie til Vestlandet. Der bodde vi hos en hyggelig familie på størrelse med vår egen. Deres hus var av de mindre i størrelse. Alle tre ungene delte rom, og de hadde ett bad med en do. Hvordan dette skulle løses? Det visste vi ikke så mye om, men vi var i aller høyeste grad hjertelig velkommen. Her var det rigget til tidenes hyggeligste krypinn i vedskjulet, og ungene ble fordelt på sofaer og luftmadrasser. Vår familie kan vel kalles et storinnrykk, men vi var omfavnet ved første møte. Hjerterom var det nok av.

Det var etter det første måltidet jeg oppdaget at de ikke hadde oppvaskmaskin. Ti personer lager mye oppvask for å si det sånn. Og det slo meg at det kostet å få oss på besøk. Flesteparten av oss hadde aldri møtt hverandre før, de kjente oss ikke. De måtte ommøblere og rigge, ordne og styre, og ikke minst vaske opp etter ti personer flere ganger om dagen.

Det var mens vi ryddet kjøkkenet sammen en dag jeg kom på Trygve Skaugs historie om «herbergemannen». Mitt først møte med denne musikeren var under en julekonsert i Hamardomen i fjor. Han snakket så varmt og ærlig om livet, og hadde skrevet en egen sang tilegnet han som eide herberget (les:juleevangeliet), han som hadde sendt verdens frelser ut i stallen for å bli født der. Han fortalte hvordan han selv aller best kunne sammenlignes med nettopp denne mannen. Hvordan vi alle er gode på å finne unnskyldninger for å slippe unna ubehagelige situasjoner som ikke passet helt inn i idyllen vår.

Ingen oppvaskmaskin og for få senger, her har vi i-lands problematikk på høyt nivå.

Jeg møtte en jente fra Afrika. Hun hadde flyktet hit sammen med familien sin. Hadde en haug med søsken. Det viste det seg etter hvert at ikke alle var biologiske søsken. Noen var søskenbarn, og det var en selvfølge at de var en del av søskenflokken. For dem er dette helt naturlig. Slik er det bare.

For oss her i nord, som har det så altfor godt, hadde det snudd opp ned på hele tilværelsen å skulle få tre-fire nieser og nevøer på døra med kofferten i hånda. Hva slags utfordringer hadde vi sett for oss da? Det er sikkert veldig forskjellig alt ettersom hvem du spør, men de fleste ville kanskje svart at det har de ikke plass til, ikke tid til. Ikke nok rom, ikke nok bad, ikke stort nok spisebord, ikke stor nok bil. De måtte nok ha bygget på huset, men det er allerede topplånt, så dette går nok ikke. Eller jo, det må jo gå, men dette blir stress for meg. Dette passet ikke helt med min plan for livet.

Hvis du kjører bak en buss i Hamar kan du se reklamen med bildet av smilende barn. «Har du rom for flere?» Jeg må alltid gjennom en lang tankerekke når jeg ser den reklamen. I mange år har jeg visst at vi skal bygge et hjem for mange. Akkurat hva det innebærer vet jeg ikke enda, men jeg begynner å se konturen av det nå. Dette opptar mye av tankene mine, og hver kveld etter jeg har lagt meg kverner både plantegninger, hybler, leiligheter og uthus rundt og sier «du er velsignet for å velsigne».

Vi har ingen anelse om hvor heldige vi er som ble født i Norge. Blås i været, i kuldegradene og de begrensede dagene med sol. Vi trakk det lengste strået. Vi har flere muligheter enn de aller fleste vi deler denne kloden med.

Jeg har alltid vært opptatt av perspektiv, og velger nå, svart på hvitt, at jeg alltid skal prøve å se ting fra et annet perspektiv før jeg klager. Vi har mye å være takknemlige for, og det er viktig å huske. Vi kan faktisk selv velge hva vi ønsker å ha fokuset vårt på. Jeg tror mitt fokus blir takknemlighet og gjestfrihet.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke