16. sep
1894-2017: I 1894 ble det spådd at London kunne bli dekket av ni fot hestemøkk i 1950. Så kom bilen, og dette ble resultatet i 2017.FotO: Heiko Junge, NTB scanpix
 
Himmel og helvete
Signert. Erik Kristiansen skriver om spådommer før og nå: De fleste konflikter og ekspertråd har sitt utgangspunkt i et gitt tidsbilde.

Publisert: 18.aug.2017 06:30
Oppdatert: 18.aug.2017 06:55

Verden er full av spåmenn. Profesjonen de bedriver er å tippe hvordan verden vil se ut om et visst antall år, gitt at premissene er de samme. Historia er full av eksperter som har fortalt oss hva vi har i vente hvis alle kjente parametere ruller videre. De fleste har bommet kraftig. Og som vi har lært et utall ganger: Forutsetningene endrer seg, utviklingen tar nye og uventede veier som ingen hadde tenkt på.

I 1898 fant verdens første internasjonale konferanse for byplanleggere sted i New York. Dette var altså mer enn hundre år før Butenschøn ble engasjert av kommunen på andre siden av jordkloden. Strandlinja i New York var ikke tema, derimot sto en høyst relevant sak øverst på dagsorden: Hva gjør vi med all hestemøkka?

Etter tre dager ga byplanleggerne opp. Ingen kunne se for seg noen løsning på problemet.

I New York og London på 1880-tallet skjedde all transport av varer og folk med hest. For å anskueliggjøre problemet: I London produserte hestene tusen tonn møkk i døgnet, og hvert år måtte myndighetene i New York fjerne etthundreogfemtitusen hestekadavre fra byens gater. En lederartikkel i The London Times i 1894 fryktet at i 1950 ville byens gater være begravd under ni fot hestemøkk. Og over dette laget skulle det altså bo folk. Høres ikke særlig bra ut.

Dette er jo til å le seg skakk av i ettertid, men den gang het som sagt premisset hest, og dette dyret utgjorde altså byplanleggernes værste hodebry i flere tiår.

Til slutt gikk saken i orden, uten byplanleggernes medvirkning. Bilen kom og frelste oss fra all møkka. Nå måkes det kun hestemøkk i kontrollerte former, alt mens vi nok en gang lurer på hvordan vi skal transportere folk og varer på en bærekraftig måte.

De fleste konflikter og ditto ekspertråd jeg kjenner til har sitt utgangspunkt i et gitt tidsbilde. I Norge har vi hatt flere skjellsettende og voldsomme debatter, nasjonalt og lokalt, der diametralt ulike standpunkter har forsøkt å ta patent på hva framtida vil bringe. EU-debatten på sytti- og nittitallet var en slik himmel- eller helvetedebatt. Resultatet ble ingen av delene, og som alltid gikk den tapende part ut av historia uten å få prøvd ut sine teorier i praksis. Slik luksus er bare forbeholdt vinnerne. Vi var altså en splittet nasjon. Flere tiår seinere har vi fått livet i vater igjen. De fleste av oss i alle fall.

Ettersom denne artikkelen ikke skal publiseres verken i New York eller London, så kan jeg tillate meg å trekke fram det største takraset av en debatt vi har vært vitne til i Hamar på mange tiår. Ikke siden glassbygget over domkirkeruinene har vi sett maken her på bjerget.

Når dette skrives tidlig i august, venter vi spent på den varslede katastrofe som vil ramme byen: Hvor skal jernbanestasjonen i Hamar ligge?

En lokal kulturingeniør sier i HA at han er lei debatten, og gjør et forsøk på å komme de stridende parter i møte. Han sier at «øst eller vest, Hamar er best». Han er rett og slett fornøyd bare dobbeltsporet kommer til Hamar. Jeg er enig med ham, i det store bildet er det dette handler om. Og Hamar går ikke til grunne, uansett løsning.

Men det er kanskje for tidlig å invitere partene til forsoning? Jeg innbiller meg det, i alle fall hvis vi skal ta svaret han fikk fra en debattant på alvor. I følge ham er dette et verdivalg, et slags moralsk korrekt veivalg som er forbeholdt de rene og ranke med den rette samvittighet. VI, mener debattanten, som prioriterer dagens naturlige direktekontakt mellom byen og Mjøsa, VI har de rette verdiene på plass.

Og tilbake står vi andre, omtrent halve byen, med vårt lurvete verdivalg og vår manglende samvittighet. Vi som fratok byens innbyggere og potensielle innflyttere deres viktigste kvalitet og attraksjonsverdi. Hvordan skal vi kunne se våre barnebarn i øynene og si at vi var med på å fjerne strandsonen? Og hva svarer barnebarnet? Kanskje slik: «Men bestefar, da, Mjøsa er jo ikke borte. Kom her nå, så skal vi gå en tur langs hele den nye strandsonen. Jeg skal vise deg, jeg».

Det verste en ekspert vet er å få mikrofonen opp i fjeset, ti år etter at han spådde feil om framtida.

Så kan man jo til slutt lure på hva disse to tingene, hestemøkk på kontinentet og stasjon i Hamar, har med hverandre å gjøre? Materielt sett ingenting, hestemøkk er hestemøkk, og stasjon er stasjon.

Det de har til felles er alle ekspertene. De som mente å vite at dette kom til å gå til helvete, eller de som mente at Jesu komme er nær. Eller omvendt.

Jeg er en ivrig leser av Per Egil Hegges «Språket vårt», det står en snutt i Aftenposten hver dag. Han siterte nylig en dansk dikter, Martin A. Hansen. Dikteren skrev en gang noe om romslighet for andre meninger enn de som er hans fortreffelige egne. Det er godt sagt, og vil gjelde begge parter i denne debatten, vil jeg mene.

I 2014 framførte skuespilleren Svein Tindberg Ole Hallesbys radiotale fra 1953 om helvete. Hallesby mente at hvis du stupte død om i dag, uten å tro, så stupte du rett ned i helvete. I den sammenheng uttalte Litteraturhusets daglige leder, Andreas Wiese, på spørsmål om dette prosjektet var for å motvirke kollektivt hukommelsestap: «Jeg sier alltid at spørsmål som handler om hvor konsekvent man skal være, er aktuelle. Å være konsekvent kan lede riktig vei og helt feil. Det kjenner vi til i andre situasjoner i verden. Hvor hardt og sterkt skal du mene noe hvis du først mener det?».

En tommeltottregel kan se slik ut: Hvis du ikke kan gi en motstander rett i noe som helst, så bør du ta en natts søvn før du trykker på «send».

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke