17. sep
 
Hold ut, vi klarer det!
Signert. Ellen Fauske skriver om våren: Om å overleve vinteren og litt om oppussing.

0
Publisert: 31.mar.2016 04:00
Oppdatert: 31.mar.2016 07:09

Jeg våknet her om natta, ganske panisk, jeg holdt på å legge panel på kjøkkenet i søvne. – Jeg som ikke er snekker en gang drev altså og snekra når jeg burde sove. Ja – ikke på ordentlig da, selv om det var virkelig nok der jeg strevde med hjørnekasser og ting som ikke gikk opp. Jeg forbanna at jeg hadde begynt med noe jeg helt åpenbart ikke ville greie å fullføre. Så våkna jeg, heldigvis.

Uka før hadde jeg møtt en jeg vagt kjenner i malingsavdelingen på Montér. Han hadde akkurat blitt pensjonist, og nå var det oppussing på heltid, kona var lykkelig. Vi utveksla erfaringer og informasjon om hva vi skulle male. Jeg et tak, han vegger. Vi diskuterte relevante ting, som hvor høyt det var under taket, om det var panel eller plater og så videre. Så sa han at nå hadde han pussa opp uten stopp i 36 år, han virket ikke helt fornøyd med det. Jeg begynte å telle for meg sjøl og fant ut at jeg må ha holdt på i 22 år jeg og, altså over halve livet.

Jeg driver og flytter igjen, for 8. gang i voksen alder, minst. Yngste søster har akkurat kjøpt sin første leilighet. Hun er entusiastisk og klar for å få sitt eget oppussings-helvete.

Jeg vet hva jeg går til, tror jeg. Jeg sleper meg selv ned trapper med pappesker og konstaterer at jeg har ei litt øm hofte og at grepet om eskene er litt mer tafatt enn før. «Det bli lenge til neste gang», grynter jeg i det jeg balanserer pappeska på låret mens jeg skal åpne bildøra og vet at det tenkte jeg sist og – for knapt tre år siden. Jeg vil ikke sette eska på bakken så den blir våt, jeg er redd den skal revne og at arvesølvet skal gå i knas. Det er denne holdningen til enkle ting i livet som gjør at jeg våkner om natta med mareritt, heseblesende, fordi jeg tror alt muligens går i dass. Alt som kan gå galt. – Jeg øver på å gi mer blaffen, men gammel vane er vond å vende.

Kanskje er det ikke bare alderen som gjør at jeg allikevel tror livet kommer til å gå bra. Det har gått bra i 42 år, noe som gir håp. Og det er antakelig ikke spesielt mye mer enn 42 år igjen, hvis jeg blir så gammel. Har det gått bra til nå, kan det holde helt ut innbiller jeg meg.

Jeg er ikke lenger så alvorlig som jeg var, noe som kommer godt med. Ikke like moralsk i min holdning til livet eller så streng med verken meg selv eller andre. Det er det jeg ofte syns er verst når unge mennesker tar livet av seg, de har ennå ikke erfart at det blir bedre.

Jeg som tok absolutt alt alvorlig da jeg var 20 har godt av å slippe opp litt. Jeg har ikke lyst til å være hun jeg var uansett, ikke så redd, pliktoppfyllende og grei. Jeg liker meg bedre nå. Svigermor på 80 sa i middagsselskap nylig: «Når jeg er en eremitt er det ikke fordi jeg ikke liker andre mennesker, men fordi jeg liker meg selv bedre». Jeg slutter meg til det.

«Det er det helvetes livet», tenker jeg, når jeg vasser i vårsøle og ser utover en brun gårdsplass som ser aldeles mistrøstig ut i det snøen forsvinner. Vårjevndøgn er passert, klokka er flytta og i avisen står det at nå kan småskoene hentes fram. Med 30 cm snø på jordene, er det litt tidlig her. Men den årstiden som er mest optimistisk er allikevel like om hjørnet. Den fineste tida er nå, fra nå og fram til St. Hans. Snart spirer det og gror i alle deler av landet. Også her.

I år blir det poteter, ruccola, tomater, kanskje løk og jordbær. Definitivt en masse blomster og sukkererter. Jeg er spent på om rosene har overlevd, om det blir en fin sommer. Jeg har veldig lyst på en høne eller ti, men prøver å snakke fornuft med meg selv og stagge den ideen. Selv om jeg tenker det er det som er livet. Og jeg innbiller meg jeg ville blitt litt lykkeligere med noen høner. Jeg har vært lykkelig med høner før. Ikke at jeg er så ulykkelig uten heller, men mye vil ha mer.

Og selv om jeg ikke er god på å legge panel kan jeg snekre hønsehus, tenker jeg. Og selv om jeg ikke liker å flytte så liker jeg forandring av og til. Og jeg liker å komme hjem selv om vitsen med livet er omveiene. Jeg liker det som er kjent og jeg liker livet rett og slett. Lange sommerkvelder, en dukkert i elva, nybakt brød og grilling av pølser i vårsola før plenen er grønn. Å gå rundt i knelangt gras og synge sanger jeg nesten kan, helst Prøysen.

Jeg har overlevd ennå en vinter, sånn føles det. Helt uten depresjon eller nevneverdig motstand, allikevel en bragd.

«Hold ut, vi klarer det, vi har kommit ganske långt endå. Hold ut, vi klarer det – hela vägen» synger Bo Kaspers på radioen. Og jeg slutter meg til, jeg har holdt ut og nå er våren her – endelig!

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke