Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
21. sep
MJØSAS BECKHAM: Petter Vaagan Moen behandles dårlig av HamKam, mener Ole Martin Sponberg.
FOTO: Jacob Sundblom Nygaard
 
Hva har skjedd med klubben HamKam?
Supportertanker: Jeg stiller spørsmål ved lederskapets evne og vilje til å tenke klubbens beste, og ikke bare videresalg av unge spillere.

Publisert: 26.jun.2019 12:16
Oppdatert: 26.jun.2019 15:41

Siden 1968 har HamKam vært laget mitt. Det året flyttet jeg fra Engerdal til Hamar for å gå på øknomisk gymnas, som det het den gang.

Jeg bodde på hybel i Brugata på Briskebyen, jeg ble så å si nabo med HamKam. Jeg var stolt, men beskjeden.

Vi som kom fra bygda hadde stort sett to samlingssteder på Hamar, Arbeider’n (den gamle arbeiderkaféen) og Briskeby.

Jeg så med store øyne på Edgar Malman, Knut Amundsen, Leif Hagelund, Kjell Haakonsen, Hans Glorvigen, Kai med tåa Nyland, Trond Ellefsen og Stein Karlsen.

Etter hvert kom Tore Antonsen, Terje Kojedal, brødrene Asla og ikke minst brødrene Tom og Pål Jacobsen.

De aller fleste oppvokst og foredlet i en klubb der samhold og fellesskap lå i navnet Hamarkameratene. En klubb med sjel og med dyktige ledere og trenere som John Hansen og «Kakken» Finborud med flere, folk som inkluderte de fleste.

Selvfølgelig kom ikke alle på laget den gang heller. Men klubben ble en merkevare som trakk fulle tribuner og som kjempet helt i toppen av norsk fotball i mange år.

Jeg kommer aldri til å glemme Pål Jacobsen, kanskje Norges beste spiss noen gang, før han ble skadet. To ganger i en og samme sesong scoret han fem-5- mål i samme kamp. I datidens eliteserie.

Den første tror jeg var mot Vard Haugesund, den andre mot Bryne. Jeg så han scoret både tre og fire mål i andre kamper, en gang også fire mål for Norge mot Finland på Ullevaal. En ekte HamKam-gutt.

Mye har skjedd i HamKam etter det. Mange opp- og nedturer. I perioder har det vært litt frustrerende å være HamKam-patriot på grunn av nedturene, særlig de siste årene. Men jeg har alltid holdt med HamKam, uansett.

For to år siden øynet jeg igjen håp for en opptur. Klubben ville satse fra grunnen igjen, satse på egen avl av spillere og på spillere fra nærområdet.

Klubben fikk dessuten tilbake Petter Vaagan Moen, «Mjøsas Beckham», en ekte HamKam-gutt som var noen år i Brann, hvor han ble seriemester, proff i Queens Park Rangers og etter det i Lillestrøm.

Petter var og er en glitrende fotballspiller med et blikk og en presisjon som har imponert, og som også ga ham landskamper for Norge.

Han har dessuten arbeidsmoral som smitter på medspillere. Og, han er en ekte HamKam-gutt.

Men denne sesongen har han nesten ikke spilt på førstelaget til HamKam. Så vidt jeg vet har han bare spilt 20 minutter totalt hittil i årets kamper.

I mange av kampene har han ikke engang vært i troppen! Og det til tross for at han skal være i bedre form enn på flere år.

Det skjer samtidig med at klubben har underprestert, og til tider spilt heller svak fotball, ifølge mediene og andre som forstår seg på slikt. Alt mens innkjøpte «stjerner» svikter.

Også publikum svikter.

I Hamar Arbeiderblad kom det for en stund siden fram at klubbledelsen og trener ville satse på unge spillere som de håpet å kunne selge videre.

Hvis det er riktig, hva slags satsing på HamKam er dette? Hva er den sportslige målsettingen for HamKam som klubb da?

Betyr det at klubbens egen Petter Vaagan Moen anses for gammel, selv om han er mer enn god nok?

Betyr dette at HamKam kun er blitt en slags bedrift der kjøp og salg er viktigst, og ikke en fotballklubb der lagbygging og vilje til å bli best som klubb ikke gjelder lenger?

Jeg skal ikke kritisere de andre spillerne, for de gjør helt sikkert sitt beste.

Men jeg forstår ikke at det ikke er plass til en så god spiller som Petter Vaagan Moen, en spiller som dessuten har en erfaring og rutine som de andre spillerne - og dermed laget - helt sikkert ville hatt glede av.

Til sammenlikning: hva betyr ikke veteraner som Frode Kippe ennå for LSK? Hva har ikke 41 år gamle Gianluigi Buffon betydd, og ennå betyr for klubbene sine og for Italias landslag (176 landskamper)?

Hva betydde ikke veteraner som Roar Strand for RBK? Jeg er overbevist om at Petter Vaagan Moen (35) ennå kunne ha betydd mye for HamKam, ikke minst også for de yngre spillerne.

Jeg kjenner ikke igjen kameratklubben der klubbsjela nå ser ut til å være solgt, og der lederne ikke engang ser ut til å verdsette klubbens egne spillere, spillere som kanskje er blitt litt for gamle til å selges.

Men du verden for en ressurs en slik spiller må være for klubben HamKam, og for lagbyggingen.

Hva slags ressurser og erfaring har han ikke som kan inspirere og hjelpe yngre spillere til å bli enda bedre?

For det første synes jeg dette er en usedvanlig dårlig behandling av en enkelt spiller.

For det andre stiller jeg spørsmål ved lederskapets evne og vilje til å tenke klubbens beste, og ikke bare videresalg av unge spillere. Slik laget framstår nå, tror jeg neppe etterspørselen blir stor.

Rent personlig, og det verste av alt for meg, er at en over 50 år gammel kjærlighet til en fotballklubb er i ferd med å forsvinne.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke