Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
21. sep
 
Hvorfor slik sinne?
Signert. Helén Rønningsbakken skriver om ungdoms engasjement: Er vi innerst inne litt misunnelige?

Publisert: 28.mar.2019 10:11
Oppdatert: 28.mar.2019 10:28

Det har vært skrevet mye om forrige ukes skolestreik. Ungdommen har mottatt både støtteerklæringer og hets fra voksengenerasjonen. Det vil si, hetsen kom først og gjorde det nødvendig med støtteerklæringer.

Jeg sitter igjen og spør meg selv hva i all verden det er som gjør at enkelte voksne blir så provosert av at barn og unge går ut i én dags streik?

Burde ikke flere av oss gått ut i gatene og protestert litt oftere? I stedet godtar vi politiske handlinger vi egentlig har vanskelig for å svelge. Min generasjon og den over nøyer seg med å kommentere i uendelige tråder på sosiale medier. Den aksjonsformen fører neppe til endret politikk.

Kanskje endel av oss innerst inne er litt misunnelige på det ungdommelige motet og engasjementet. Og denne misunnelsen kommer til uttrykk i nettopp facebookinnlegg etterfulgt av flere meter med diskusjon der graden av seriøsitet er sterkt varierende.

Jeg kjenner det rykker litt i aktivistfoten. Med en viss nostalgi husker jeg bilder av meg selv ikledd islender, palestinaskjerf og en utrangert militærjakke. Jakkeslaget overstrødd av buttons som ga uttrykk for alt jeg hadde av mer eller mindre bevisste politiske standpunkt; nei til atomvåpen, løslat Mandela, sammen mot rasisme, fredssymboler og hvite duer. Det begynner å bli en stund siden.

Heldigvis har jeg ikke gitt alle verdier fra den gang på båten, heller ikke med hensyn til miljøet. Men jeg spiser mer kjøtt enn jeg burde, jeg bruker oftest bilen når jeg har et ærend på nærbutikken og jeg kjører fly for å spare tid, så rom for forbedring har jeg absolutt.

Det er lenge siden vi har sett så mye ungdom samle seg om et engasjement. «Naivt tull», kommenterer en voksen.

Kanskje får ikke dette engasjementet sittende politikere til å snu, men er ikke engasjementet i seg selv viktig? Om ikke mange år er det noen av disse ungdommene som skal styre landet. Og om de ikke har glemt verdiene på veien, er det fortsatt et håp.

«Det er skulk, ikke streik», fortsetter den voksne, «hadde det ikke vært bedre om de lærte seg å plukke søppel, om de virkelig bryr seg.»

Med en 17-åring i hus har jeg sett i de siste ukene at for hans del dreier det seg ikke om å få en fridag fra skolen.

Politisk aktivitet skal gi gyldig fravær, klimastreiken gjorde det ikke ved alle skoler. Ved skoler der det ble regnet som gyldig, måtte elevene etter det jeg vet levere inn en skriftlig begrunnelse i forkant av streiken.

Jeg har heller ikke hørt ungdommene jeg kjenner klage over at de ble stående med fravær denne dagen, nettopp fordi de anså aksjonen som viktigere.

Like fullt tar voksne seg friheten å kalle dem ansvarsløse skulkere.

De som går lengst i sin hets omtaler miljøstreiken som massesuggesjon, og sammenlikner Greta Thunberg som startet streiken i fjor høst med Hitlerjugend.

Etterpå kaller de det en uskyldig spøk. En spøk kan dras for langt. Lage bildemontasjer som sammenstiller en miljøengasjert 16-åring med Hitlerjugend, er definitivt å dra det for langt.

Vi trenger sterke stemmer, vi trenger ungdommelig mot der vi voksne har resignert. Når så vi sist at ei ung jente greide å skape slik blest?

I klassa til husets 17-åring har miljø stått på agendaen i flere fag dette skoleåret. I begynnelsen gikk han i svart over realitetene. Men da de skulle produsere skoleavis med miljøproblematikk som tema, snudde tungsinnet til engasjement. Det som startet med å skrive en artikkel om Natur og Ungdom gikk over til medlemskap, streikeforberedelser og aksjon. Til helgen reiser han med sovepose, kjæreste og en busslast med ungdommer for å delta på aksjonistkurs. Han mister en fredag til på skolen, men denne gangen er fraværet gyldig, dette er politisk aktivitet.

Bestefaren din ville vært stolt, tenker jeg. Han var på mange måter forut for sin tid, ikke en sta etternøler slik enkelte vurderte ham som. Han etterstrebet å etterlate et minst mulig økologisk fotspor, kjærligheten til naturen var så stor at han vaktet seg for å ikke flikke mosen fra bergene da han gikk gjennom skogen.

«Hva tror du sinnet hos enkelte voksne skyldes?» spør jeg sønnen min. «De er vel politisk uenige,» svarer han «de tror faktisk ikke på klimaendringene.

Jeg kjenner flere av de som er politisk uenig, de som poster bilder av verdenskartet og hånler ved tanken om at det lille landet i nord skal redde verden. Jeg kjenner flere voksne som ville gått i streik om målet var lavere priser på drivstoff og bompengestans.

Kan det være at voksne som benekter menneskeskapte miljøproblemer, egentlig er redde for å møte sin egen frykt for framtida? Og i denne benektelsen holdes frykten på avstand?

«Du tror ikke det kan være slik at de innerst inne vet at de bidrar til miljøødeleggelse hver dag? At de skammer seg, men ser det som enklere å kalle ungdommen naiv og styrt av skremselspropaganda?» spør jeg.

Når de voksne ber streikende ungdom kutte ut kjøtt, nye klær, ferieturer og siste modell av mobil, da er det kanskje ikke ungdommens uvilje til å endre seg de kommenterer, men sin egen.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke